Tenk dere langt tilbake
i tid - året er 1841.
En 25 års gammel bondejente fra Vardal kommer til storbyen Christiania
for første gang. Hun har fått arbeid hos en velstående familie
i byen.
Hun er spent, veldig spent på hva som vil møte henne der.
Med seg har hun sine eiendeler, arbeidstøy, pentøy, ferdaskrin
med mat for den lange reisen, tørkede urter til ulik bruk, som hun har
samlet i sommer, sist, men ikke minst mange formaninger fra sin mor Marte, om
alle storbyens farer.
Lite ante den unge Anne at hun noen tiår senere skulle bli Christianias,
ja, landets mest kjente signekone eller kloke kone, med navnet Anne Brannfjell
på folkemunne.
Brannfjellnavnet fikk hun, fordi hun i mange år av sitt voksne liv bodde
på husmannsplassen Ekeberglien som lå under Brannfjell på
Ekeberg.
Hva vet vi egentlig om denne merkelig kvinnens liv, og de sosiale forhold omkring
henne?
*
Hennes egentlige navn var Anne-Marie Andersdatter. Hun ble født 19. april
1815 på Vardal (ved Gjøvik) og var datter av Anders Didriksen og
Marte Olsdatter, som var husfolk på Sæter ved Mustad. Man antar
at hun kom til Kristiania ca. 1841.
Plansje.1 Fødselsattest
Plansje 2 Tegning av Sæter gård (Link til side med Oscars
tegning)
Det har vært skrevet en del om henne, av professor Olav Bø i Norges
kulturhistorie bind 5, Haakon B. Nielson i Byoriginaler, Odd Nordland i Street
of the wise Women, mag.avh. til Inge Torstenson. Også Sven-Erik Hallgren
har skrevet om henne i noen artikler i "Kontakten"(lokalhist.)
Men opplysningene har hittil vært sprikende og mangelfulle eller uriktige
med henblikk på hennes eget liv. Bergliot Grue er kanskje den som først
og fremst har lagt meget arbeid i å undersøke de faktiske forhold
knyttet til hennes eget liv, i Riksarkivet og i kirkebøker. Som hennes
tippoldebarn, har jeg selv hatt noen få bilder, 1 originalattest og noen
tegninger av hennes barnebarn Oscar Øiseth.
Jeg vil ikveld fortelle det vi vet sikkert om henne, og jeg vil trekke frem
stoff som ikke så lett lar seg verifisere, og endelig har jeg valgt å
gi noen personlige kommentarer. Mye av det vi vet om henne bygger på muntlige
overføringer, og kan derfor ikke etterprøves. Hun etterlater seg
ikke noe skriftlig materiale.
*
Men først skal vi dvele noe ved forholdene i landet slik de var da Anne
kom til verden i 1815 og slik de var hele hennes liv. Norge var ett av de fattigste
land i Europa, og som en følge av det, var den sosiale situasjon så
ulik dagens velferdssamfunn som overhodet mulig.
Fra 1860 årene og frem til 1910 foregår den største folkevand-ringen
noensinne Norge. Det var en stor vekst i befolkningen, og bygdene kunne ikke
brødfø alle. Folk strømmet fra landsbygda inn til Christiania
og de andre industribyene for å få arbeid. Og hva møtte dem
her? Jo, fabrikkpiper som spydde ut kullos og røyk, en smog som lå
som en klam hånd over Christiania store deler av året. Tilstrømningen
av folk førte også til en trangbod-dhet som vi i dag ikke kan forestille
oss, sykelighet og fattig-dom, elendige sanitære forhold og koleraepedimier,
særlig på byens østkant var forholdene forferdelige. Sykeligheten
hos barn var stor.
*
Befolkningsveksten i Christiania
Helsestellet var et slags system som nærmest hadde vokst frem av seg selv.
Det var svært få leger i byene, og enda færre i distriktene.
Oppgaven var først og fremst å føre kontroll og inspeksjon
under epedimier. Legedistriktene var store, det var dyrt å komme til lege,
og folk flest var fattige. Dessuten var det store deler av året nesten
umulig å komme til lege, selvom kommunikasjonene bedret seg etterhvert
fra 1850 årene. Den faglig medisinske litteratur fra først halvdel
av 1800 tallet viser klart hvor kort den medisinske utdannelse var kommet. Det
var ofte svært lite legen kunne gjøre, så derfor kunne det
bli så som så med tilliten fra pasienten.
På den annen side,var det mange dyktige kvinner og menn i bygd og by,
som representerte folkemedisinen. Den folkemedisinske tradisjon omtaler ofte
de kloke koner som bygdeleger. Mange av disse drev på 1800-tallet med
magiske formularer, mens andre kun praktiserte det de hadde lært uten
magiske formularer. Det er denne delen av naturmedisinen som lever videre i
beste velgående.
De kloke koner bodde ofte i miljøet de praktiserte. De kjente miljøet
og menneskene der, og de måtte svare for sine råd og handlinger,
men derfor fikk ofte de syke større tillit til dem enn til legene. Men
det store skillet mellom skolemedisinen og folke medisinen kom først
på slutten av 1800-tallet.
Bilde av Anne "Brannfjell"
Hva vet vi egentlig å om hennes liv?
Sikkert er det at Annes ry som klok kone, eller legeråd, nådde langt
utover Kristianias grenser, og at hun hadde søkning fra store deler av
Østlandet.
Men før hun arbeidet som klok kone hadde hun andre mer trivielle arbeidsoppgaver.
Vi vet at hun fra 1841 var pike (hushjelp) hos gullsmed og juveler Herman Øyset.
Og dette viste seg å få konsekvenser - som også har betydning
for --- meg! Som så ofte ellers den gang - og kanskje også noe senere
- det gikk ikke bedre enn at hun som pike i huset fikk barn med husverten -
gullsmeden - som - selvfølgelig - også var gift!
*
Den 7. desember 1843 fødte Anne Marie en sønn utenfor ekteskap.
Kirkeboken viser at sønnen Christian ble døpt 7. november 1844.
Det opplyses videre samme sted "at Pige Anne-Marie Andersdatter fra Vardal,
der den siste tid har tjent i Oslo, fødte barnet i Plassen Engeland Egeberg,
og fader er Ungkarl Ole Hansen, Matros."
Jeg har en originalattest med disse opplysninger, samt dato for konfirmasjonen,
undertegnet av daværende prest i O. og O.H. menighet. Bak på attesten
har min oldefar Christian Olsen Øiseth skrevet: Ole Hansen er falskt.
Jeg er født av Anna Marie Andersdatter og er løsebarn av guldsmed
Herman C. Øyseth. Min mor blev lokket av min virkelige far til at skrive
falskt Navn mot løfte om Giftemaal. N.B. Den jeg blev Opkalt efter var
hun sikker på Havde Druknet så tok hun ham.
*
I 1845 fikk Anne igjen en sønn. Kirkeboken viser at sønnen Anders
Oluf, som oppgis å være "uegte", ble født 18. juli
1845, døpt 24. august 1845. I rubrikken for foreldrenes navn, stilling
og oppholdssted står flg. "Pigen Anne-Marie Andersdatter som gjorde
barsel i Lakkegt. hos Jens Andersen, men bor hos Morten Halvorsen i Osloe."
Som barnefader opgives enkemann Herman Øyseth. Hennes 2 Leiermaal ".
Videre er det oppgitt 7 faddere og to som hadde "anmeldt " barnet.
Hvem var denne Herman Øyset?
Herman Øyset ble født 7/1-1808 i Nes og gikk i gullsmedlære
i Kristiania og i Moss. I 1833 fikk han borgerbrev i Kristiania som gullsmed
og juveler. Gullsmed og juveler Øyset har nytt den største aktelse
hos konge og storting, siden han ble overlatt en så krevende og ærefull
oppgave å lage Arvefyrstekronen i 1846. Den eneste av regaliene som er
laget av en norsk gullsmed!
*
Arvefyrstekronen
Han ble også valgt til oldermann for gullsmedlauget i Christiania i 1846,
et verv han imidlertid må ha skjøttet på en dårlig
måte. I 1852 la Øyset ned sitt borgerskap, men får nytt brev
som handelsborger i 1857, da som malt- og brennevinskontrollør!
Fortsatt er det mange sider ved Herman Øysets historie som er uoppklart.
Det mest gåtefulle er hvorfor han la ned sitt fag og avbrøt sin
lysende karriere som landets ledende gullsmed bare 41 år gammel på
en så lite ærefull måte.
Han dør i Chr. 2/6 1881, og er da meget velstående. Han eide Nedre
Slottsgt. 19 på hjørnet av Carl Johansgt., hvor enken blir boende
til hun dør i 1889.
*
Anne fikk altså 2 sønner med Herman Øyset. Han var gift
med sin første kone da hun kom i hans hus som tjenestepike. Alders-forskjellen
var 7 år. Man må derfor gå ut i fra at det har vært
et langvarig forhold mellom de to, siden resultatet var to barn. Forøvrig
var gullsmeden barnløs i sine to ekteskap.
Hvorvidt Anne og de 2 barna er blitt tilgodesett med penger, har jeg ikke sett
dokumentert, men kanskje er det sannsynlig, siden Anne har klart seg så
bra gjennom livet! Jeg har lurt mye på dette. For meg er det nesten ubegripelig
hvordan hun greidde det! På den tid ble en pike som fødte barn
utenfor ekteskap fordømt og nesten utstøtt av samfunnet og omgivelsene.
Ikke bare den ugifte mor, men også hennes barn ble utsatt for samme fordømmelse.
*
Den 24. juni i 1849, samme år som gullsmed Øyset har reist fra
byen, gifter Anne seg med gråstensmurer Christen Evensen. Vielsen fant
sted i Aker kirke (Gamle Aker k.). Anne var da 34 år , altså 11
år eldre enn sin mann. At hun ble gift, med 2 barn født utenfor
ekteskap, var vel ikke så vanlig - men at hun ektet en så meget
yngere mann, var vel den gang ikke så ualminnelig? Med seg inn i ekteskapet
hadde Anne min oldefar Christian, 6 år gammel. Hennes annet barn med Øyseth,
Andes Oluf, er enten død eller adoptert bort. (kanskje noen kan finne
ut hva som skjedde ham?).
Den 28. november 1849 får Anne og Christen en sønn, Carl. Foreldrenes
oppholdssted er da angitt som Egeberglien. Senere fikk de 2 døtre, Bostedet
var Ekeberglien, hvor de også bor ved folketellingen i 1865. Min oldefar
Christian, som da var 22 år, bodde fremdeles hos Anne og hennes mann og
2 døtre. Sønnene Anders og Carl, er ikke på listen. Men
vi vet at familien flyttet flere ganger.
*
I 1875 bor familien i Ryenbergveien. Da hadde Anne (og mannen Christen) kjøpt
hus sammen med sønnen Christian (min oldefar), som for lengst hadde stiftet
familie. Christian hadde da 3 barn: Anna Elida, min mormor, Carl, Oscar, min
farfar, senere fikk han 3 barn til: Hilmar, Sigurd og Helga.
Ryenbergveien - hvem bodde der?
Alt i 1883 flyttet Annes sønn med familie til Gravergaten 25 (senere
Konowsgate) og fra 1888 er han eier av gården og driver kolonialforretning.
På denne tiden tar han også etternavnet Øiseth. På
denne tiden - i 1884 - var Anne blitt enke. Anne Brannfjell flyttet også
til Gravergaten i gården ved siden av sønnen (i nr. 23) noe senere.
Også denne gården eiet sønnen..
Anne og Christian har således fulgt hverandre når det gjelder bosted
og må ha vært sterkt knyttet til hverandre hele livet gjennom!
*
Anne vant stort ry som signekone og legeråd allerede mens hun bodde i
Ekeberglien. Signekonene brukte et magisk rituale, som var en levning fra Middelalderen,
Signingen, som gjerne hadde et religiøst innhold, skulle jage bort de
onde makter, som hadde påført sykdommen, og påkalle Guds
hjelp til helbredelse!
Anne brukte også måling med ulltråd--fra isse til fot, og
mellom håndflatene, for å stille diagnosen. Så skulle ulltråden
av og til brukes rundt den syke legemsdel til behandling. Støping ble
også tradisjonelt brukt av signekonene til å stille diagnosen. Støpingen
besto i at man varmet opp en blyklump til den smeltet og helte det flytende
blyet opp i en kopp med vann. Blyet ville da anta merkelige former som skulle
hjelpe til med å stille diagnosen. Dette magiske ritualet var virkelig
middelaldersk, så man kan undre seg over at hun ville benytte dette! Men
slik hadde de kloke koner gjort i uminnelige tider, så det var kanskje
også forventet av dem som oppsøkte signekonene, at slik skulle
det være!
Denne middelalderske tradisjon brukte Anne, men hun hadde alltid rasjonelle
råd å gi i tillegg, og det var selvsagt disse som gjorde henne kjent
og søkt, fordi hun hadde hjulpet så mange. Slikt ryktes nok også
den gang! Vanligvis foreskrev hun et medikament, gjerne urter, som hun både
samlet selv, eller kjøpte på apotek.
*
Hvor hadde Anne sine kunnskaper fra?
Om det vet man ikke noe sikkert. Odd Nordland og Håkon B. Nielsen mener
at hun hadde lært av sin matmor i huset hvor hun hadde tjent, men er det
sannsynlig? Jeg tror det ikke! Jeg synes det mest sannsynlige er at hun hadde
med seg sin viten fra den folkemedisinske tradisjon, slik den ble praktisert
på bygdene i Norge gjennom århundrer. Man hadde erfaring for at
visse ting hjalp, og brukte så dette. Det sies om Anne i flere kilder
at hun personlig kjente Vis Knut fra Gausdal, som var kristen, synsk og medisinsk
kyndig. Kanskje har hun lært noe av denne mannen?
*
Hva var det så folk oppsøkte Anne for?
Dette vet vi faktisk noe om. Det var først og fremst for å søke
hjelp for det som på folke-munne ble kalt svekk eller Engelsk syke. Navnet
Engelsk syke fikk sykdommen fordi den først ble beskrevet i England i
det 1800 århundre sammen med fremveksten av de store industribyene. Engelsk
syke eller Rakitt, som er den medisinske betegnelsen på sykdommen hadde
en voldsom økning i forrige århundre. Det var en sammenheng mellom
urbaniserings-prosessen, industrialiseringen og smoggen, industrirøyken,
som lå tung over byene store deler av året, og en stadig voksende
bybefolkning med dårlig råd og dårlig ernæring. Vi vet
i dag at rakitt er en mangelsykdom, og skyldes mangel på Vit.D. Vitaminenes
betydning var ikke kjent dengang.
Rakitt - "svekk".
Anne hadde et skarpt blikk for symptomene på Raktitt eller "svekk"
som hun kalte det. Rakitt var i vesentlig grad en bysykdom, med tallrike ofre
i de store byer, også i Kristiania. De tidlige sympt. på Eng.s.
Rakitt ,var at barnet virket slapt, utilfreds, at det sov og skrek mye, og ikke
greide å sitte oppreist. Folk flest - bare ikke legene- hadde et skarpt
blikk for alle tidlige tegn på Engelsk syke! En sykdom man fryktet. Legene
hadde undervurdert hyppigheten av sykdommen.
Legene var dengang ikke flinke til å stille diagnosen Rakitt. Symptomene
ble ofte forvekslet med og blandet sammen med symptomer fra andre sykdommer.
Legene greide ikke å stille diagnosen på et tidlig stadium! Først
når sykdommen var kommet så langt at den ga tydelige forandringer
i benbygningen, var de villige til å stille diagnosen Rakitt.
*
Den første norske lege som beskrev Rakitt ,var dr. Quisling, så
sent som i 1886! Avhandlingen ble møtt med den største skepsis.
Anmelderne mente at han opererte med altfor høye tall ! Først
i 1887-90 erkjente legene Quisling, Schønberg og Johannessen Rakitt som
et problem, som var verd legenes oppmerksomhet. Legene undervurderte altså
Rakittens utbredelse!
Verd å merke seg, er likevel at dr. Schønberg legger frem en del
synspunkter på forholdet leger engelsk syke folkemedisin, som det kan
være nyttig å se på. Han uttaler: folkemedi-sinens sykdomsbegrep
svekk er identisk med rakitt/ engelsk syke. Legene har ikke i stor nok grad
fått øynene opp for denne sammenhengen! Signekjærringene
i Kristiania og deres publikum, har faktisk vært snarere til å oppfatte
at de to begrepene er identiske, de bruker nemlig Svekk og Engelsk syke om hverandre!!
Folk har fra gammelt av, vært fortrolige med at Svekk hørte inn
under "de kloke koners" virkefelt. Folk var lite villige til å
gå til lege med den. Legene har aldri vært flinke til å stille
diagnosen Rakitt.
*
Anne var i folks øyne flink til å diagnostisere og behandle Engelsk
syke. Det var stort sett henne man gikk til for å få råd og
hjelp for den. Hva slags råd var det så hun ga? Foruten de magiske
formularer, som måling, signing og støping, fikk man alltid et
rasjonelt råd: Ta barnet mye ut i frisk luft og sol, sommer som vinter.
Om sommeren bad i sjøen, og ellers: næringsrik mat, med meierismør
på brødet, og urter. Kostholdsråd det vel ikke alltid var
så lett å følge opp for de svakest stilte.
En av informantene i Inge Torstensens magisteravhandling, som var med i Nasjonalforening-ens
minne konkurranse, forteller om det Anne foreskrev som medisin mot Svekk: Finknust
eggeskall,urter og tran med jerndråper i, dessuten være mye ute
i frisk luft og sol. Alt dette er meget rasjonelle råd! Først i1930
årene, etter at vitaminenes betydning var kjent, og at Rakitt kanforebygges
med 1ss. tran daglig , for å dekke behovet for D-vitamin, er dette alment
kjent. Sollyset danner også vit. D i huden!
Anne brukte også igler og koppsetting. Brukt i folkemedisinen på
bygdene. Dette ble vanligvis ikke brukt av signekjærringene, men Anne
brukte dette.
*
Anne ble også oppsøkt av folk med andre plager: vonde knær,
kjertelsykdommer, hudsykdommer, eksem og håravfall. 11 av 13 pasienter
i Kristiania, gikk til Anne, så det sier litt om hennes popularitet. Vi
vet at Anne brukt mye urter, som hun selv samlet, noe kjøpte hun. I dag
støtter ny planteforskning naturmedisinske erfaringer, og kan ved sikre
analysemetoder bekrefte det folkemedisinen visste ved erfaring, men ikke kunne
bevise.
Hun hjalp mange lidende mennesker, der hvor skolemedisinen dengang ikke hadde
noe å stille opp med. Hun må ha hatt et usedvanlig blikk for å
stille riktig diagnose og helbrede sykdom, på grunnlag av sine observasjoner,
sundt folkevett, og hva pasientene fortalte. Det har vært sagt om henne
at pasientene følte en egen ro og trygghet i hennes nærvær,
og selv utstrålte hun en naturlig selvsikkerhet, ro og verdighet. Hun
var snill og gavmild, og tok aldri betaling av pasientene. De fikk gi henne
det de selv syntes de kunne.
*
Anne ble også gjort til hovedfigur i vår eneste norske kvakksalverroman:
"Anna Brannfjell, eller hvad den vise kvinde alene visste" av Jon
Flatabø. Som materiale for en sosiologisk studie av miljøet i
Ekeberg, og de sosiale holdninger omkring en " klok kone", er dette
et uforlignelig verk. Forfatteren Jon Flatabø skrev et forord til boken,
hvor han forteller oss hvilke interesser han ønsket å tjene ved
denne boken. Det er kontrasten mellom det folkelige og det lærde.
Jon Flatabø ser i Anne Brannfjell et bevis på at det ikke alltid
er utdannelse og skolering som gir dyktighet; det finnes evner, en merkelig
kombinasjon av erfaring og en nådegave som kan lede til det samme. Av
noen ble hun betraktet som en heks eller exorsist. Det var hun vitterlig ikke.
Anne hadde fått en nådegave-et spesielt talent til å hjelpe
syke. Hvor mange av de lærde, som fordømte hennes virksomhet, visste
noe som helst om henne?
*
Jon Flatabø har sett viktige grunner for det faktum at "den kloke
kone" kunne opprettholde sin sosiale funksjon i et byområde av mer
eller mindre selvlærte og ulærde, men gruppebevisste mennesker med
små midler! Et område i byen hvor alle kjente alle, et område
med enestående sosial stabilitet. A.B. med sitt ry, er et bevis på
at utdannelse ikke er eneste vei til lærdom og suksess.
I romanen blir det lagt vekt på at de rike og lærde også,
ja selv leger gikk til A.B. I boken beskriver forf. et "syn" A.B.
hadde i halvsøvne, som avslørte at kabinettministre, generaler
og geistlige hadde gjemt gevær-sluttstykkene til infanreriet, for å
hindre motstand mot svensk invasjon, som det gikk rykter om ved slutten av forrige
århundre. Anne er her gjort til representant for den folkelige mistillit
til unionens embedsverk.
*
I forordet gir Flatabø oss et glimt fra sitt eget møte med den
aldrende Anne B. Nå mett av dage, men fast i tro og overbevisning. Under
en samtale med Anne 27. oktober 1899 angående utgivelsen av romanen, ga
hun sitt samtykke til fortellingens tittel, i det hun tillike ærklærte
at det var henne aldeles likegyldig hva forfatteren ønsket å kalle
boken! Men hun trodde fullt og fast på sin evne til å helbrede visse
sykdommer, i sær hos forkomne barn, likeså på sin spådomsevne,som
hun var forvisset om at ha fått som en nådegave til hjelp for lidende
medmennesker som søkte henne. Hun beklaget at hennes høye alder
og helbreds-tilstand ikke tillot henne som tidligere å gå ut om
sommeren for å samle legeurter til medisin. Hun var nå 85 år,
men så kun ut til å være 60-70.
Dette var Jon Flatabøs bidrag til forståelsen av Anne og miljøet
rundt henne i Kristiania i 1890 årene.
Inge Torstenson har også endel eksempler på at Anne var synsk. Hun
kunne også spå, men averterte ikke i avisen med dette. Det overlot
hun til de andre spåkjærringene.
*
Jeg har funnet testamentet etter Christen Evensen og Anne-Marie Evensen (Brannfjell).
Testamentet er skrevet med påholden penn, for begges vedkommende. Det
tolker jeg slik at Anne ikke kunne skrive. Testamentet er opprinnelig datert
25. mars 1884, men forandret til 26. mars, " hvilken dag Underskriften
skeede."
(Testamente - kopier)
Jeg er ikke sikker på hvordan min oldefar kunne ta navnet Øiseth.
Var han blitt "anerkjent" av sin far Herman Øyset? Eller kunne
han bare gjøre det, som født utenfor ekteskap? Eller hadde han
søkt myndighetene (Justisdept.?) om tillatelse på grunnlag av den
dokumentasjon han hadde på baksiden av en konfirmasjons-attest? Dette
må jeg prøve å finne ut! Noe jeg også lurer på,
er om det har tilkommet ham noen penger etter gullsmed Øyset som døde
2.juni 1881? Det fremkommer i alle fall ikke offisielt.
Anne Brannfjell døde i en alder av 90 år i Konowsgate 23 den 2.
januar 1905 og ble begravet på Oslo kirekegård den 9. januar. Det
var hennes sønn Christian Øiseth som ordnet med begravelsen. Hun
etterlot seg en formue på kr. 2260 som ble delt på 12 lotter, hvorav
Christian fikk 2/12.
Ryenbergveien 5 foto fra 2002
*
Det er mye vi ikke vet om Anne Brannfjell. Vi vet f.eks. lite eller ingen ting
om hennes liv før hun kom til Christiania. Men vi kan - ut fra det vi
tross alt vet - spekulere og vi kan forsøke å vurdere henne. Det
må være tillatt å karakterisere henne som en usedvanlig sterk
kvinne. Ikke bare må hun i unge år ha mestret den sosiale og personlige
belastning det den gangen måtte være å føde to "uekte"
barn - to sønner. Og hva med den andre sønnen - døde han
- eller ble han satt bort?
Og hvordan var egentlig forholdet til Øyseth - var det et kjærlighetsforhold
- eller ble hun utnyttet som så mange andre unge kvinner med huspost i
borgerhjem? Og hva med ekteskapet med den meget yngere ektemannen , hvordan
hadde de det egentlig? De levet materielt sett i meget enkle kår. Og i
dette ekteskapet mistet hun en sønn.! Hun levet som enke i 20 år,
men hennes første barn, den "uekte" sønnen - min oldefar
- Christian Øiseth, følger henne nært hele hennes liv.
*
Anne hadde stor søkning til det siste. Hun er beskrevet som "signekonenes
dronning".
Vi vet ikke hvorfor eller på hvilken måte hun begynte sin karriere
som klok kone. Hadde hun oppdaget sider ved seg selv - "skjulte krefter"
- som hun måtte forløse? Så hun sitt virke som en levevei
- eller som et "kall" ? Kanskje hennes omsorg bygget på en dyp
personlig innlevelsesevne og erfaring fra en bydel preget av fattidom og mye
syklighet, ikke minst blant barn ?
*
Hennes grav på Oslo kirekgård (Gamlebyen) er slettet. Men i juni
1998 ble det avduket en minnetavle over Anne Brannfjell i Ekeberglien, husmannsplassen
hun bodde på en del år av sitt voksne liv (dette er ved den nordligste
av Sanitetsforeningens hytter på Ekebergsletta).
Anne Brannfjell er blitt Ekebergs kultfigur. Og selv om hun kunne se inn i fremtiden,
er jeg ikke sikker på om hun kunne forutse den æresbevisning som
ble henne til del snart 100 år etter hennes død.
Det er nå bestemt (2010) etter forslag fra BLF at en liten vei på Lille Ekeberg skal oppkalles etter Anne Brannfjeld.