Sverre Røhrt var den siste stamhusbesitter som bodde på gården.
Her er han fotografert i England i 1957, hans sønn Søren var i navnet "stamhusbesitter" frem til 2005.
Da institusjonen Ekeberg Stamhus opphørte.
Søren Røhrt fotografert i 1995
Ekeberg hovedgård.
Eikaberg som den opprinnelig het er et klangfullt navn. Eik er det smått av i dag, men berget er blitt mektigere. Gården ligger nu på toppen av en 130 meter høy bratt skråning, med en deilig stor slette bak seg. - Opp ved den bratte vei fra Gamlebyen gikk inntil 1840 årene all trafikk sørover, helt forbi gården og videre over sletten. Her forbi drog Karl 12. med sine karoliner natten til 30. april 1716 etter at de i nesten 6 uker forgjeves hadde beleiret Akershus.
I middelalderen eiet bispestolen litt i to Ekeberg gårder. Ved reformasjonen tilfalt den staten. Ekeberg var blant de gårder som i 1582 ble utlagt til Oslo by som bymark. Den bruktes en tid skattefritt av sognepresten i Oslo, herr Thomas, men i ca. 1614 ble den tillagt "Rigens skriver som residens". Nå dette med residens var det måtelig med. Rikets skriver var en høy embetsmann som trengte å bo standsmessig, men Ekeberg har det aldri vært noe standsmessig ved. Den siste besitter som bar den flotte tittel var den senere amtmann Hans Nielsen. På hans tid var "ikke annet bebygget enn til et sæterbol". Amtmann Nielsens bygård Rådhusgaten 17 var en av byens større. Så får embetet tittelen justissekretær og var knyttet til overhoffretten.
I justissekretær Mathias Stubs tid ble det ikke stort bedre. Han fikk flyttet opp et lite firelaftet stuehus fra Saksegården, som i 1727 sto øde, var ubrukelig, og han bygget en lade (låve), et skarve fjøs og en kjone (tørkehus for korn) var der også. I 1696 overtok justissekretær Johan Hasse gården. Han var svigersønn til stiftamtmann Chr. Stockfleth på Tøien, og denne gård arvet han. Ekeberg gård ble nå et ordentlig leilendingsbruk. Her oppførtes ikke mindre enn to stuebygninger, begge sekslaftet. Den ene som ble liggende til gården hadde skorstein i stuen og to kover, selvfølgelig ingen ovn. Helt frem til 1740 var der moldbenk, altså for varmeisolasjon en ramme fylt med jord rundt bygningen. Det var allikevel kjeller. Så bygget han i nord en stall med høyloft over og lade ved siden av. Videre flyttet han Stubs låve fra vest til syd, ved siden av bygget han fehus. Det nevnes alltid at bygningene var nevertekte, men da det i forbindelse med en takreparasjon sies at der ikke bare skal skaffes never, men også torv, så var det alminnelig torvtak med never under. Videre var der badstue, hvor det sto en gammel jernkakkelovn. Det var en virkelig badstue, da Hasse også bygget ny kjone (tørkehus for korn). En stolpebod (stabbur) lar lenge vente på seg.
Ved Hasses død i 1726 var husene, så nær som kjonen, mer eller mindre forfalne. Det som især gjør Ekeberg til en skikkelig gård er Hasses omfattende nydyrking. Da han tiltrådte kunne der bare såes 7 tønner korn, han tredoblet arealet, men det takseres bare til 3 rd. pr. tønne land. Videre bråtebrenner han og rydder ny eng, så der kan høstes 29 sommerlass med høy. Også nestemann rydder ny jord, men vi har ingen tall. Alt tømmer til byggearbeidene hadde Hasse måttet kjøpe, så dårlig hadde det vært bevendt med skogen. Nu var det bedre, men skogen strakk aldri til mer enn til husbehov. Det hadde nok vært bedre i eldre tider. Etter Hasses død var det meget bråk, og retten satt oppe på Ekeberg dag etter dag til henimot kl. 9 på kvelden for å få klarlagt forholdene. Den nye justissekretær forlangte at gården skulle være utstyrt som en skikkelig bondegård. Det pleiet å være ordentlig skigard omkring jordene, men i 1766 var de fleste erstattet med simple risgjerder. Det var bare utetter landeveien det ennå var skigarder. Dette år sies åkrene å være i forsvarlig stand, men østre eng var begrodd med kratt og "buskas", unntatt nordre del, hvor der vokste en del aspeskog som trengtes til for og ikke måtte røres, resten burde rothugges. Her kunne der såes 3 1/2 tønne havre. Søndre eng var også tilgrodd med betydelig skog nesten som utmark, grunnen er steinet og med mye fjell så det er ikke lønnsomt igjen å rydde til eng. På det søndre jordet vokste en del vier og skog mellom åkrene, så vel som overalt i jordene. Udugelig skog bør rothugges til eng eller åker.
Alt i 1727 nevnes forfall på stuebygning, og i 1766 blir den karakterisert som kun egnet til brenneved. Da justissekretær Røer skal ha misligholdt bygningen, blir enken dømt til i sin helhet å betale nybygget, tross bygningen var så gammel. Nå blir det bygget ny stuebygning, også sekslaftet, men med ovn i stuen og ved siden av var innredet et kjøkken med grue og svalgang utenfor. På tross av tresprossevinduer var kommet i bruk for ca. førti år siden. blir det satt inn blyvinduer. Noen moldbenk var det selvfølgelig ikke tale om. Ole Svendsen som var leilending, kom nå til gården. Han la for dagen en stor interesse for gården. Han flyttet hus, la om tak i fleng og utførte en rekke andre reparasjoner. Et usedvanlig arbeide var at han i begynnelsen av 1770 årene bygget på den nye stuebygning en annen etasje. Ikke for å tilfredsstille sitt boligbehov, men som et surrogat for et stabbur. Her oppe ville han oppbevare korn og matvarer. Der innsettes fine moderne tresprossevinduer. Svalgang blir det selvfølgelig i begge etasjer og den er usedvanlig bred. Merkelig nok ligger den mot syd. Hasses gamle stuebygning brukes nå til bryggerhus med bakerovn, en ganske alminnelig benyttelse av utrangerte stuebygninger.
Ole Svendsen bygget blant annet nytt saue- og gjetehus, samt kjone. Tømmeret hugget han i skogen, men andre trematerialer til alle sine bygg- og reparasjonsarbeider kjøpte han utenbygds. Hans største bedrift var de store dyrkningsarbeidene han i en tiårsperiode fikk utført. Man har nesten inntrykk av at alle jorder var blitt utvidet. Så gikk han igang med et felt på 24 mål, hvorav 14 ferdig 1777. I 1778 var Ekebergveien blitt flyttet, alt året etter var den gamle veibane ferdig åker. Mot Jomfrubråten ble der ryddet en eng på 36 mål, hvor krattskogen hadde vokset så "tett at neppe folk kunde trenge seg gjennom". Alle innhegninger var i ypperlig stand, ikke mindre enn 2272 favner (nesten 4 1/2 km skigarder, dessuten risgjerder i utmarken.
Der var nu fire husmannsplasser: Tempelet, Østre og Vestre Berget, henholdsvis ved Lille Ekeberg og Jomfrubråten, samt Engeland (vest for Simensbråten). Det spørs om Ole Svendsen fikk større glede av alt sitt strev. Da gården var satt i tipp topp stand, døde justissekretær Stødt. Nu begynner den alltid pengegriske stat å lure på om justissekretæren i grunnen har bruk for den pene gården, embetet blir på en bestemt lønn, altså kan gården selges. Den skal selges på auksjon til høystbydende i 1777. Det søkes om at den flittige Ole Svendsen skulle få overta den etter takst, men nei. Den 16. desember går den under hammeren. Kjøpmann Søren Sørensen Røhrt får tilslaget for 4 500 rd. på den gamle statseiendom.
Søren Røhrt var en eldre ungkar, han hadde stor gård i Skippergaten nr. 40. Merkelig nok er han - som ikke hadde noen bror engang - så familiekjær at han absolutt vil ha et stamhus. (Stamhus vil si at enarving overtar alt og gården kan ikke deles opp). Alt en måned tidligere enn det var besluttet å selge Ekeberg, hadde Søren Røhrt fått kongelig tillatelse til å opprette et slikt. Han forhaster seg ikke med å sette planen i verk, først like før sin død i 1781 blir stamhuset etablert. Det blir en stamhusbesitterinne, hans yngre ugifte søster Helle er fortrinnsberettiget, hun har vel stelt huset for broren. Hun sitter bare med gården i fem år, så går den over til søstersønnen Johan Fredrik Heiberg. Han har den i hele 34 år, men er barnløs. Heiberg drev gården selv, vel den første selveiende bruker. Hans søster, som er gift med kjøpmann, tidligere øltapper Jens Thoresen, blir neste stamhusbesitter og i hennes etterslekt forblir gården. Da den i midten av 1800 årene atter passerer et spinneledd, tar hennes barn navnet Røhrt.
Les om ny bok om Ekeberg hovedgård
Inne i stuen på Ekeberg hovedgård våren 2000