Novelle

HELTEN
Utdrag fra en novelle av Tore Toms som tidligere bodde i Holtet Haveby.

En snøhvit dag i februar 1950. Ryktene har nådd Havebyen før det kan leses i avisen. Hopalong Cassidy på femmeren neste lørdag. Bildene henges opp på Nordstrand Kino, og blir behørig inspisert på vei hjem fra skolen. "Innmari fint!" Ny film og med William Boyd som Hopalong. Begivenheten må planlegges nøye. Besøk hos bestemor, eller familiemiddag med tanter og onkler er nå utelukket på lørdag. Og så var det det finansielle. Ukelønnen dekker kinobillett pluss nødvendige godterier - som vanligvis innkjøpes på "Funkis', og konsumeres i billettkøen og under forestillingen. Ukens "Skipperen" må derimot droppes.

En kort orienteringsrunde hos Svein og Petter, og strategien er klar. Det kommer til å bli full kino - derfor avmarsj fra hjørnet senest kl. 15. Målet er forøvrig 1. benk plass 6,7 og 8. Det er nemlig nummererte plasser. Alt gnålet om at det er for nærme, bryr vi oss ikke om. Vi er nemlig Hopalong fans, og må ha med oss alle detaljer under veis. Et kort nærbilde av Hoppy's revolverbelte er like viktig som de nervepirrende forfølgelsesrittene gjennom prærielandskapet.

Det er 7-8 kuldegrader lørdag ettermiddag, når vi begynner å bevege oss mot Holtet. Antrekket er tilpasset været. I mitt tilfelle - 2 gensere under skianorakk, tykke, blå ull strekkbukser med strikk under foten. Tykke raggsokker i beksømstøvler. Skjerf, votter og topplue. Vi er 3 gutter og ei jente. Svein med lillesøster Mette, i rød cape, hvit kaninskinslue, tykke strikkebukser og røde votter.
"Hvorfor er du nødt til å ta med deg søstera di?" "Jeg måtte"
Vel, vi forstår egentlig hvorfor. To voksne og 4 barn på 75m2. En ekstra unge ut av huset er en merkbar avlastning for foreldrene. Mette er egentlig ok. Har gått gradene. Vært med på epleslang og snøballkrig. Sist sommer sto hun 3 timer bundet til et tre på Ballsletta.

Ivar kommer løpende etter oss. "Skal dere på kino?" "Ja." Greit å få følge med Ivar. Han går to klasser over oss, og er et hode høyere. En ekstra trygghet i farvannet rundt kinoen.
Vi går jo denne veien hver dag til skolen, men i dag er stemningen en annen. Forventningene på topp - vi gleder oss, men vet også hva som venter oss før teppet går opp.
Vi passerer Samvirkelaget, og får øye på 3 rattkjelker i full fart nedover Sandstuveien - vår beste akebakke - forbi kirken, over krysset til Ekebergveien uten å bremse, og så ut med venstre beinet, en krapp sving, og de forsvinner nedover Marienlundveien. De skal sikkert også på kino.
Vi setter opp farten. Et stykke foran oss ser jeg klassekameraten min Erik sammen med andre gutter. De har gått fra Jomfrubråten. Erik's cowboyfavoritt er egentlig Roy Rogers. Vi derimot kan ikke fordra fløtefjeset Rogers, hans gitarspill, og kjærlighetsanger kinn til kinn med jålete damer. Nei, da er Hopalong noe annet. Hans eneste musikk kommer fra seksløperen, og flørting overlater han til følgesvennen Lucky.

Vi nærmer oss Nordstrand Kino, og ser at det har begynt å danne seg kø. Billettluken er mot utsiden på bygningens nordside. Et gelender går fra luken et par meter bort til hjørnet, og fortsetter 7-8 meter nedover langveggen der Kongsveien går. Det er 20-25 foran oss i køen. Vi kan derfor stille oss innenfor gelenderet. Det er en fordel, selv om det blir ekstra trangt når de klenger bakfra.
Vanlig rituale følges. Petter får penger og kjøper godterier på "Funkis", mens vi holder av plass. Det er lov.
En hel gjeng fra Simensbråten ankommer. Mange på spark. De har gått over hele Ekebergsletta, og jeg kjenner de fleste fra skolen. Ekebergbanen fra Ljabru tømmer et lite lass med unger på Holtet stasjon, og de kommer småløpende mot oss. Det begynner fort å bli folksomt, og køen legger på seg meter på meter.

Jeg ser etter klassekamerater fra Nedre Bekkelaget - og der kommer de, sammen med mange andre. Flere drar på rattkjelker. Tungt å dra på oppover, men fy filleren for en fart de får nedover Brattbakken. Terje far øye på meg. "Hei, jøss så masse mennesker - trur du vi slipper inn?" "Helt sikkert - hvis du forter deg." En flokk Lambertseterunger er på plass. Kjelker og sparker parkeres i snøfonna rundt kinoen, og køen passerer "Funkis". En svart Opel Kaptein stopper ved fortauskanten, og slipper ut to gutter i Readygensere. Barna til grossereren. De er litt sent ute. Plutselig blir det bråk bak i køen. En topplue full av snø kastes over plankegjerdet til Ekebergbanen, og en guttunge skriker. Vi snur oss for a se, men i det samme treffer en snøball vindusruten til Holtet Elektriske med et smell. Ruten overlever. Det er bærmen Åge. Han står på motsatt fortau sammen med noen kompiser og flirer. Age må alltid lage bråk. Går i 7. klasse men ser stor nok ut til å slippe inn på voksen kino der han nylig slapp massevis av klinkekuler ned på det skrånende tregulvet fra bakerste benk. Det bråkte så fælt at de måtte sette på lyset, og da ble han tatt av vakten. Støynivået i køen er blitt høyt. Et sus av ivrige stemmer, plystring, rop og latter fyller luften, og køen svinger utålmodig frem og tilbake. Det begynner å bli kaldt. Jeg fryser på beina, og det er veldig trangt. To smørbukk-karameller lirkes opp av bukselommen, og jeg gir en til Mette som hakker tenner.

Da skjer det noe! Lyset tennes i foajeen og billettluken. Minuttet etter låses døren opp, og vaktene kommer ut. Først Jacobsen som tar seg av køens bakre del, og deretter sjefen selv, Næss, lett rødmusset ansikt, lett stirrende øyne, og kledd i tykk vinterfrakk samt vaktflue.
"Ikke så tett da!" "Ikke kleng! Hold dere i køen da gutter!". Og nærmere billettluken: "Hold pengene klare. En og en ved luken!"

Vi begynner en langsom vandring mot slutten av slitet. Pengestykker trylles frem fra lommer og votter. Svette pengestykker, iskalde pengestykker, våte og klissede pengestykker skyves inn i luken sammen med små ulldotter og litt sukkertøypapir, og løses i billett. Det er vår tur. "l. benk plass 7". "l. benk plass 8 og 9". Vi dyttes ut til siden med hver vår billett. Petter står i luken "1. benk plass 6". Plutselig skjer det. "Her mangler 10 øre" "Hva? Jeg må ha 10 øre til småen". Et øyeblikk står verden stille. Vi står hjelpeløse og ser på, mens Petter graver konsentrert i klesplaggene. Vi vet at det ikke finnes så mye som 1 øre i skjulte reserver. I det panikken er i ferd med å overta roper plutselig Mette: "Den ligger der!", og peker på en mynt tråkket ned i snøen. Puh, det var nære på! Og så, endelig - som seierherrer står vi ved målet, og idet dagslyset langsomt slokner over Bekkelagshøgda, trer vi inn i varmen.
Plassene inntas. Lue, votter og skjerf stues bort, og vi er klare. Reklamelysbilder i dempet lys mens salen fylles. "Den er din". "Den er min." Den som får siste reklamebilde har vunnet. Publikum begynner å falle til ro - og så - vegglampettene dimmes helt ned, det blir mørkt , og teppet går helt ut til siden. Filmen ruller, lerretet fylles helt, og vi stirrer plutselig inn i det flotteste Wild West-landskapet vi kan ønske oss, selv om det er i sort/hvitt. Den sommerhete naturen av underlige fjellklipper, stein, sand, kaktus og busker. Vi har forgjeves prøvd å finne noe lignende på Brannfjell.
Og der! Til tonene av kjenningsmelodien ser vi han i en støvsky komme ridende mot oss i full fart inntil han bråstopper på kloss hold, for deretter å lene seg forover i sadelen idet han speider utover salen. Hopalong Cassidy! Sekundet etter er kameraten Lucky oppe på hans ene side, fulgt av skøyeren Windy på andre flanken. For noen superkarer!
Handlingen begynner. - Dette blir spennende. Vi følger intens med fra scene til scene.
Mette må tisse. "Ikke nå!" "Jo, jeg må!" Petter bøyer seg over til Svein. "Gå nå da vel, før det blir spennende." Godt råd, to små skygger forsvinner langs l. benkerad, og er tilbake etter 5 minutter. "Har det skjedd noe?" "Nei, ikke noe særlig."

Dramaet er over. Fy til rakkeren for en avslutning! Vi sitter som hypnotisert, mens Hopalong og vennene rir langsomt ut av lerretet til kjenningsmelodien, etterfulgt av "The End".
Lyset kommer brutalt på og Jacobsen åpner utgangsdøren til virkeligheten. Vi kan se ut i bekmørket mens vi rusler mot utgangen. Lyset fra en lyktestople forteller at det snør. Lue, skjerf og votter kommer fort på plass. Minuttet etter står vi ute i den norske vinterkvelden. Filmen surrer rundt i hodet på hjemveien. "Hvem tror du sladret? "Jeg tror det var sheriffen. Han var sa dum". "Har de ordentlige revolvere?" "Nei, de bare ser sånn ut". "Roar har cowboybelte som ligner på Hopalong's. Faren hans har vært i Amerika." Etter hvert går vi mer i egne tanker. - I mørke og nysnø. Opplevelsen har tatt på kreftene. I det vi svinger inn Samvirkeveien har trettheten begynt å sige inn over oss. Det koselige lyset i kjøkkenvinduet hjemme kommer til syne. "Skal vi gå på ski i morgen?" "Ja, kanskje." "Ha det a"' "Ha det".

Mor har laget varm te og aftensmat til meg. Hun sitter og hører på radio. Show i store studio. Far hører etter med et halvt øre mens han løser kryssord i sofaen. Jeg går tidlig og legger meg, og sovner med en gang. ....Hopalong kommer ridende sakte mot meg. Det er bare oss to.......