Historien om Pjolteren

Her er en tolkning av historien om navnet Pjolter. Artikkelen har stått i bladet: Ordet, Kvartalskrift for riksmålsbevegelsen, nr 4 i 2008.
Forfatter er Tor Guttu fra Dovresvingen på Bekkelagshøgda.

(Tegning Dag Jørgensen BLF)

Pjolteren som ble et språkproblem

Av TOR GUTTU

Godt i glasset: Det meste som kan sies og skrives om pjolteren, er sagt og skrevet forlengst. Likevel er det noen gode grunner til å ta den for seg:
1. Ordet kan være blant de såkalt utrydningstruede.
2. De som ennå kjenner det, spør jevnt og trutt om hva det kommer av.
3. Arcus/Vinmonopolet sprer forvirring om akkurat det.


Første gang jeg merket at det kunne være noe alvorlig fatt med ordkunnskapen, var under Norsk språkråds årsmøte i 2000 på Hotel Savoy i Oslo.
Noen av oss ville forfriske seg før middagen, og for mitt og et par andres vedkommende ble det til et par pjoltere i baren. Men barkeeperen forstod
ikke bestillingen før vi oversatte til whisky og soda. Vi tilgav ham, siden han var innvandrer (restjugoslav), og forsøkte naturligvis å lære ham ordet.
Det gikk trått, tydeligvis på grunn av kombinasjonen p + j. Man skulle jo tro at folk med slavisk morsmål tok en såpass enkel konsonantforbindelse,
men denne lot til å være uvant. Han kan ha vært et vanskelig tilfelle, men han lærte ordet. – Så kom det da noe ut av det språkrådsmøtet . . .

Kombinasjonen p + j (eller p + konsonantisk i) + vokal skulle være velkjent for bl.a. italienere, franskmenn og spanjoler (piazza, pierre, pieza). For
engelsk- og tysktalende er det kanskje verre, men kan de uttale f.eks. Pyong Yang og pierrot så noenlunde, skulle det også være mulig med pjolter
hvis de kommer og gjør nordmenn av seg. Min morfar (skredder, innvandret fra Värmland som tyveåring i 1901) hadde stor moro av at hans tyskfødte
arbeidskamerater ikke greide å uttale ordet; de sa pilter. (Og hallo, språk- og lydhistorikere! Skulle det stadig være noe i tyske gener som motsetter
seg brytning?)

Sjeldent?
I de senere år har jeg erfart at også innfødte nordmenn i restaurantbransjen av og til spør opp igjen når man bestiller en pjolter, eller endog en whisky-
pjolter. Det er tryggest å si whisky og soda. Så får man det, da – et ynkelig kvantum til skyhøy pris. I utelivet er det forbi med de gode, gamle rommelige
pjolterglassene, om de noen gang har vært særlig vanlige, og ber man om pjolterglass i et glassmagasin, blir man gjerne tilbudt noe på godt under 1/3 liter,
hvis man ikke bare møter et spørrende ansikt også der.
Ung-, kvinn- og manndommen holder seg nå stort sett til øl og/eller vin, og det endrede drikkemønsteret må nok ta hovedskylden for at selve ordet er
blitt sjeldnere. Med endrede skikker forsvinner også sammensetninger som morgenpjolter, formiddagspjolter og ettermiddagspjolter, for ikke å snakke
om babypjolter, hengepjolter, kongepjolter og mahognipjolter, som mange må gå til ordbøkene for å få fullgod beskjed om.

Betydning
Jeg nevnte bestanddelene whisky og soda. Men det er ikke de eneste mulige, og slik var det heller ikke i begynnelsen. I begynnelsen var konjakken, og
det er fortsatt noen som lar den eller brandy være basis, men jeg vil tro de er kommet i mindretall. Generasjonsskiller og sosialgruppetilhørighet kan spille
en rolle. – En personlig erfaring: Da jeg i 1966-67 arbeidet med bokstaven P i «Riksmålsordboken» (1977), ville direktør Thorleif Dahl i ordbokskomiteen
først ikke høre tale om at brennevinet i pjolteren skulle være annet enn whisky; han ville altså ha en normativ definisjon av ordet. Men vi fikk omsider inn
en mere deskriptiv: «whisky el. konjakk . . .»

For min nevnte morfar var det fra århundreskiftet og alltid senere tale om konjakk eller brandy og selters. Han får støtte i en gammel turistparlør med de
n imponerende tittel «Handbuch der norwegischen Umgangssprache oder praktische Anleitung sich im Norwegischen richtig und geläufig auszudrücken,
auch ohne Vorkenntnis des Norwegischen» – utgitt av H. Hertwig på Verlag von Friedberg und Mode i Berlin. Der står det følgende i det innledende over-
siktskapittelet «Land und Leute»:

Als Nationalgetränk wollen viele den pjolter (Selters mit Kognak) gelten lassen, woran sich der Deutsche schwer gewöhnt, wenn er ständiges Getränk sein
soll. Bier – øl (øll) – ist gut, doch im allgemeinen stärker und meist nur in Flaschen erhältlich. Von den übrigen Getränken seien Grogk (toddy), Aquavit,
Whisky und Arrakpunsch genannt, der häufig zum Kaffee getrunken wird.

Boken mangler utgivelsesår. Et tysk antikvariat anslår det til «um 1910», men det er for sent. Boken oversetter nemlig fra Grunnloven: Norwegen ist ein freies,
selbständiges, unteilbares und unveräusserliches Reich, mit Schweden unter einem Könige vereint. – Det må bety før 1905, især når utgiveren bor på
Bækkelaget per Kristiania.

Pjolteren nevnes altså først av de nevneverdige, og sies å gjelde som nasjonaldrikk hos mange. Men allerede midt i 1880-årene var den på moten, såpass at
en innsender i Morgenbladet 13.2.1885 finner å måtte «indtrængende advare mod en moderne Drik, der nu næsten overalt nydes under Navnet «Pjaalter», det
[er] Cognak og Selters». – Advarselen falt altså på stengrunn.

Når kom whiskyen?
Ifølge «Handbuch . . .» var det konjakkpjolter det gikk i omkring 1900, men whisky må ha vært i bruk før århundreskiftet. Ordbøkene sier riktignok ingenting
om det. Både ifølge «Dansk-norsk – engelsk Ordbog» av A. Larsen (1888) og Brynildsens første norsk-engelske (1892) består drikken av konjakk/brandy
og selters; hos Brynildsen står det oversatt slik: «a tumbler of soda water brandied». Ordet er kommet med i syvende utgave av den store danske Meyers
fremmed ordbok (1898-1902) som fremmedord fra Norge og er definert som «Sodavand med Kognak». Først i Falk og Torps «Etymologisk Ordbog over
det norske og det danske sprog» (1903-06) er whiskyen nevnt.

Pjolter er der definert som «whisky og selters». Steinar Schjøtts «Dansk-Norsk Ordbog» (1909), og første utgave av Aschehougs konversasjonsleksikon (1912)
nevner både whisky og konjakk, og i Schjøtts «Norsk Ordbok» (1914) står det bare «selters med whisky». Sammensetningen whiskypjolter har jeg funnet hos
Christian Skredsvig, i første kapittel av romanen «Evens hjemkomst» (1912); det er naturligvis eldre.

I Vilhelm Dybwads erindringsbok «Venner og kjenninger fra 80-årene» (1941) fortelles det på side 109 at fhv. student Harald Ingebretsen (»Ingebret») skulle på
fottur med tre venner. De fór gjennom Gausdal, og da de kjente Bjørn Bjørnson og visste at han var på sommerbesøk hos foreldrene med sin kone nr. 2, Gina
Oselio, dro de innom Aulestad og ble hyggelig mottatt med middag og kaffe. Etterpå utspant dette seg:
»Nå må vi ha en pjolter, Bjørn,» erklærte Ingebret.
»Pjolter på Aulestad!» ropte Bjørn. «Dere er jo gale! Her finnes hverken whisky eller selters.»
»Så må vi videre med det samme,» sa Ingebret.
»Ja da reiser jeg me’!» sa Bjørn. Og det gjorde han.
Bjørn Bjørnson var gift med Oselio fra1893 til 1909. Ved å utforske hans handlingsmønster i sommerhalvårene kan man saktens bestemme årstallet for dette
intermessoet. – Påliteligst er kanskje likevel en setning hos R.H. (se ndf.) om at whiskyen fikk innpass «saan omkring 1884-85». Inspirasjonen kom vel fra De
britiske øyer.

Særnorsk
Pjolter er et særnorsk ord. Det er riktignok registrert i de store svenske og danske ordbøkene, men er bare i bruk om norske forhold. I Sverige heter det grogg
og i Danmark sjus (men disse ordene har visstnok noe videre betydning enn vårt).
I dansk litteratur er pjolter belagt i første halvdel av 1890-årene, og i Axel Sørensens store «Dansk Rim-Ordbog» (1900) står ordet allerede, blant «en del norske
. . . ord som gennem de stærkt læste norske digteres værker efterhånden er blevet så bekendte, at de også uvilkårlig er blevet benyttede af danske digtere». Det
er ord som li, foss, hei, klev, sprang, slått, ljome, plystre. Vi får vel tro at Hamsun, Thomas P. Krag, Dørnberger og andre farverike nordmenn i København har
bidratt til ordets utbredelse også med sitt levende liv.

Whisky og soda er gangbart i alle skandinaviske land, det (britisk-)engelske peg stopper forhåpentlig i golfterminologien, og det amerikansk-engelske highball er
iallfall ikke mer kjent enn at det hittil bare står i den meget store danske fremmedordboken (Munksgaard/Gyldendal). Nå er visstnok ikke highball helt og holdent
det samme som vår pjolter, ettersom mineralvannet sies å kunne være noe med mere egensmak enn soda.
Summa summarum: Det burde være mulig å unngå domenetap her og bevare pjolter som norsk term med norsk betydning. Så hallo, hallo – Språkrådets fagråd
for terminologi og fagspråk!

Opprinnelsen til ordet pjolter
Ingen har gått dypere i dette emnet enn professor Oddvar Nes ved Universitetet i Bergen. I et skrift fra 1986 gjengir og drøfter han alle kjente daterings- og
forklaringsforsøk og avviser alle, bortsett fra ett, som vi skal referere nedenfor.

Polhøyde
Når det gjelder datering, kan det lønne seg å se på hva lignende blanding(er) har vært kalt. Det mest nærliggende ordet her er nok polhøyde, som i betydning 2 i
Norsk Riksmålsordbok defineres som «blandingsdrikk av brus og konjakk». Som en litterær kilde er oppgitt Olaf Hanssons memoarbok «Oplevelser og
humoresker» fra 1912. Hansson var en munter herre av gammel Kristiania-familie, hovedsakelig skuespiller. (Han huskes som pioner for et naturlig østlandsk
scenespråk og for at han ikke vek tilbake for å snakke med ryggen til publikum). På side 33 i hans bok står følgende minne fra høsten 1876, da han ble opptatt
som elev ved Christiania Theater: De glade skuespillere «løftet sin stemning eller dulmet sine sorger . . . med «polhøider» (kognak og brus), som den forargende
drik hed i hine dage, da pjoltren endnu ikke var opfundet». – Her mener han vel både navnet og drikken. I alle fall er 1876 en klar grense. Så gammelt kan
ordet ikke være. Oddvar Nes bringer et sitat som er i tråd med dette, fra Kristiania restauratørforenings historie (1925), hvor det sies at pjolteren ikke var
«opfundet» sist på 1870-tallet.

Bondestudentar o.a. studenter
Nes tilbakeviser dessuten den utbredte påstand at ordet først skal være belagt i sammensetningen raudvinpjolter i Garborgs «Bondestudentar» og dermed
være fra 1882-83. Det viser seg at Garborg tok ordet inn først i tredje utgave av romanen (1908). I første og annen utgave står det «selters med Rødvin i».
(Denne blandingen er kanskje ikke så ufyselig som det høres, for sannsynligvis hadde bondestudentene sukker oppi. I «Almindeligt Varelexikon» utgitt av
J. Hjorth i København 1883 opplyses det at «det bekendte Seltservand fra landsbyen Nedre-Selters i den preussiske Provins Hessen-Nassau forsendes i
store Kvantiteter over hele Verden . . . og afgiver en meget behagelig kølende Drik, især når det blandes med Vin og sukker.»). – Hvorom allting er: Det
nevnte sitatet fra Morgenbladet 1885 er det eldste skriftlige belegget vi har for pjolter.

Et sitat av samme slag som det i første utgave av «Bondestudentar» – et tilfelle hvor ordet pjolter ikke er brukt – har jeg funnet i en novelle i «Nyt tidsskrift»
1883 (side 566) av Gustav Adolf Dahl (1853-87, Doffen Dahl mellom venner), studiosus perpetuus, glad laks, skribent og amatørskuespiller: «Han vilde
givet en daler for et høit glas selters og cognac, der han sad,» skriver han. Drikken eksisterte altså, og med sin innsikt og erfaring ville vel Doffen ha skrevet
pjolter hvis ordet hadde fått full borgerrett i språket tidlig i 1880-årene.
I stikk motsatt retning går en uttalelse av Olav Dalgard på side 145 i «Studentmållaget 50 år» (1952). I omtalen av formannsvalget i Det Norske Studenter_
samfund i 1923 skriver han: «Studentersamfundet hadde lenge legi i daudvatnet. Det var på nytt vorti det Fjørtoft kalla det i «Tiraljøren» i 1870: ein
«pjolterklubb»». – Jeg forela dette sitatet for professor Harald Noreng mens han arbeidet med supplementet til Norsk Riksmålsordbok. Det ville jo ha
vært morsomt om bind VI kunne bringe viktig nytt om ordets alder. Noreng tilbrakte en dag med «Tiraljøren» på Universitetsbiblioteket for å se hva Olaus
Fjørtoft hadde skrevet, men han fant ingenting. Antagelig har det skjedd en kortslutning hos Dalgard. Fjørtoft må ha omtalt Samfundet på en måte for hvilken
«pjolterklubb» ville ha vært dekkende hvis ordet hadde eksistert. Dessuten må årstallet 1870 være galt.

I ovennevnte bok av Vilhelm Dybwad siterer forfatteren på side 101 fra Olaf Krohns «Minerva» 1929. Krohn forteller om Studentersamfundets Teaters
oppførelse av Holbergs «Ulysses von Itachia» på 200-årsdagen for dikterens fødsel 3. desember 1884 med professor Lorentz Dietrichson som instruktør
og med den originale og uberegnelige studiosus juris «Ingebret» som sufflør. Da teppet skal gå opp for siste akt, er han slett ikke i sufflørkassen, men rusler
likeglad omkring på scenen. Dietrichson får beskjed, farer opp fra sin plass i salen og spør om han er klar over det ansvar han påtar seg ved å ødelegge
forestillingen.
»Jeg stiller mine betingelser,» svarer suffløren med iskald ro.
»Og hvilke betingelser, må jeg spørre?»
»Jeg må ha no’ å drikke! Jeg har tømt mitt glass. Jeg forlanger at det blir satt en frisk pjolter ned i sufflørkassen før akten begynner. Jeg dør av alt det
akademiske støv som blir hvirvlet op i dette stykke!»
Ingebret får det han ber om, og forestillingen er reddet.

Hvis han virkelig brukte ordet pjolter ved denne anledningen, er det et par måneder tidligere enn klageren i Morgenbladet 15. februar 1885. Men tross
anførselstegnene vet vi jo ikke nøyaktig hvordan ordene falt.

Parelius
Oddvar Nes finner det mest sannsynlig at «ordet pjolter oppstod rundt 1879, vel helst i krinsen til [mineralvannfabrikant Annæus Benedictus Leth] Parelius
[1833-90], og at ordet kanskje vart skapt av Parelius». Dette bygger han på en artikkel av signaturen «R.H.» i Oslo Aftenavis 14.9.1925 skrevet som
kommentar til opplysningene i den nettopp utkomne Kristiania restauratørforenings historie, som gir en annen forklaring. R.H. forteller at han omgikkes
Parelius, og av artikkelen fremgår
– at Parelius var meget aktiv som fabrikant,
– at han så fortjenestemulighetene i en ny blandingsdrikk,
– at han «lanserte» drikken, men
– at det er uvisst om han fant på navnet.
Denne artikkelen er det visstnok ingen før Nes som har orket å bla seg frem til. Han har dessuten identifisert R.H. og funnet at han er til å stole på overalt
hvor han kan kontrolleres. Det er dermed ingen grunn til å tvile på at han sier sannheten også om pjolterens genesis, og Parelius kan for så vidt også ha
funnet opp ordet.
Men Nes setter «kanskje» med fete typer. Man vet ingenting, og jeg tør derfor ikke avslutte dette avsnittet med et ubetinget «Hallo hallo» til veinavn-
komiteen i Oslo og be den omdøpe Pareliusveien på Bekkelagshøgda til Pjolterveien. Pareliusveien er nemlig oppkalt etter nettopp mineralvannfabrikanten.
(For fullstendighetens skyld: A. Parelius Minervalvannfabrik ble kjøpt av Christiania Aktie-Ølbryggeri i 1921, som holdt til der Oslo kretsfengsel nå ligger.
Derav navnet Bayern. Det hele ble kjøpt av Nora i 1932, som beholdt varenavnet Parelius til etter krigen).

Arcus/Vinmonopolet og P.J. Holter
Av mulige rent språklige forklaringer av ordets opprinnelse skal jeg her ikke nevne andre enn den kanskje mest kjente: at ordet skulle være dannet som en
sammentrekning av navnet P.J. Holter, som ifølge sagn og anekdoter skal ha vært navnet på en hovmester eller kelner eller gjest på Grand Café i Kristiania.
Og jeg nevner denne forklaringen fordi Arcus/Vinmonopolet for noen år siden lanserte en brandy ved navn P.J. Holter, og skriver følgende på flaskens
«bakside»:

Den klassiske drinken Pjolter ble skapt på 1920-tallet av P.J. Holter, hovmester på Grand Café i Oslo. P.J. Holter pleide å servere sine gjester eksklusiv
brandy blandet med Selters. Drinken bestilte man ved å rope på P.J. Holter, som i årenes løp ble til Pjolter på folkemunne. . . .

Som man forstår, er dette løgn av blankeste slag, og jeg er visstnok ikke den første som sier fra om det. Både drikken og navnet er 40 år eldre, og noen
P.J. Holter har ikke latt seg oppspore, hverken som ansatt eller stamgjest på Grand. Selv et flyktig kjennskap til f.eks. Hans Jægers, Garborgs og Hamsuns
romaner fra før århundreskiftet ville ha avholdt Arcus’ reklameavdeling eller reklamebyrå fra å tøve slik. Og når man ikke vet noe om et ord, bør man som
kjent slå opp i ordbøker – nye som gamle.
(Nok en realopplysning: Brandyen P.J. Holter inneholder 36 % alkohol, og til en klassisk pjolter foreslår Arcus 4 cl brandy og 10 cl selters. Den blir da
nærmest en nippedrink av beskjedent volum. Det kan stemme. Skal man tro Hans Jæger, kunne han dels drikke ut pjolteren «i ét drag», dels nippe til den,
alt etter sinnsstemningen. – En slik drikk er for sterk etter min smak, passer iallfall ikke mellom lang skitur og god middag).
En variant av P.J. Holter-etymologien presenteres i en lokalhistorisk bok av Dag Jarnøy: Fra gård til villa på Bekkelagshøgda (1997). Der står det på side
121: «Det sies at det var Parelius og hans venn A.P. Holter som oppfant drikken pjolter (etter sistnevntes navn). Dette var en blanding av whisky og selters.»
– Teorien baserer seg ifølge Karin Halvorsen, Vestby, på muntlig opplysning fra tidligere direktør ved Frydenlunds Bryggeri, Georg W. Sverdrup, hvis far
drev Nora Fabrikker. A.P. Holter er sannsynligvis han som Oddvar Nes har identifisert som Adolf Holter, destillatør og brennevinsgrossist i Kristiania. Mer
enn det vet vi ikke.
En mulig kilde til sikrere kunnskap kan være Parelius’ sønn, eventyreren, forfatteren og festmennesket Fredrik Parelius (1879-1970). Han vanket sammen
med andre litterære festmennesker og etterlot seg ti romaner og novellesamlinger, flere fra Kristianiamiljø, samt håndskrevet materiale som finnes i Nasjonal-
bibliotekets håndskriftsamling. Så hallo, hallo – forskernaturer!

Enda en etymologisk tanke
Før vi avslutter, vil jeg nevne en tanke som kom flyvende da jeg leste Oddvar Nes’ interessante og morsomme avhandling.
Mineralvannfabrikant Parelius har altså fått sin vei på Bekkelagshøgda, nærmere bestemt på Holtet. Og hvorfor? Jo, fordi han fra 1876 var eier av Holtet
hovedgård, på hvis grunn en del av veien senere ble anlagt. Parelius nedla gårdsdriften og brukte eiendommen som landsted.
Det er lett å forestille seg hva en mineralvannfabrikant også den gang kan ha forfrisket seg med på landstedet om sommeren; han beholdt nok iskassen som
stod igjen fra melkeavkjølingens tid. I navnet Holtet er t nr. 2 stum, og navnet uttales naturligvis med tonem (tonelag) 1: hå´lte. Er det utenkelig at man i et
lykkelig øyeblikk på Holtet hovedgård eller med den i tankene kan ha funnet på å knytte suffikset -er til stedsnavnet da man skulle navngi blandingen man
hadde «opfundet»? Ordtypen fins både i tysk og skandinavisk: pilsener, dortmunder, ålborger, tunabergare, konjakker, lysholmer – riktignok med grunnordet
i ubøyd form; det er vanskeligere med et ord i bestemt form entall, om det så er et stedsnavn. Men altså, i en glad stund? Holte’r med tonem 1? Det er vel
sånt noe man finner på i glade stunder. Andre er-ord som angstfordriver, hjertestyrker, kolokvinter og oppstiver kan ha medvirket. – En h inne i et ord
(pjholte’r) blir lett stum, så den tør vi se bort fra. Da er det verre med pj-. Å sette p lik Parelius er for enkelt, og j-en blir uansett vanskelig å forklare.
Kombinasjonen pj + et eller annet kan tenkes å være lydmalende, eller man kan ha hatt øre for det småpussige ved mange av ordene som begynner med
pj-: pjalt, pjank, pjatre, pjatt, pjokk, pjusk . . . Men så er det skrivemåten pjaalter, altså med å; den ser ut til å ha vært den opprinnelige. Det kunne jo være
samme fenomen som vi da og senere har sett i skrivemåter som onge, lompe, bånn, ræv, altså lydrett skrivemåte i ord fra folkemålet, ord som ikke er helt
comme il faut.

Men nei, det får bli med flyvetanken. Imidlertid synes jeg nok det er blitt litt morsommere å bo i bydel 8, på Holtet.

Link til Riksmålsforbundet og bladet: Ordet