Jeløya Feriekoloni 

Feriekoloniene: Vangen, Solrabben og Sjøhaug på Jeløya

5 uker i juli (Novelle av Dag Jarnøy, med kallenavn Daffy den gangen) Versjon 2021

 

Jeg hang mer eller mindre som et slips etter mor. Det var ikke det at jeg ikke ville reise, men jeg følte meg så ensom. Det hadde vært så mye greiere hvis jeg hadde hatt noen å reise sammen med. Nå bar det gjennom hallen på den gamle Østbane-stasjonen og utover perrongen hvor toget til Moss sto. Det var sommeren i 1960 og jeg skulle på feriekoloni på Jeløya for første gang.

 

Mor var veldig nøye med å understreke at det var "betalende feriekoloni". Først noen år senere forstod jeg egentlig hva dette betydde. Kommunene hadde på den tiden feriekoloni for familier som var dårlig sosialt stilt. Det vil si at de hadde dårlig økonomi. For at barna skulle få ferie, og ikke bare bli gående hjemme, organiserte kommunene en gratis feriekoloni. Det er det Lillebjørn Nilsen synger om i en av sine viser.

 

Betalende feriekoloni var for de foreldre som var bedre stilt økonomisk. "Vi må for all del ikke bli forvekslet med de lavere sosiale lag" sa mor, akkurat som jeg skjønte hva det betydde. På den annen side fikk man ikke delta på Kommunens Feriekoloni hvis foreldrene hadde

«god råd».

 

Endelig var vi fremme på Østbanestasjonen. Vi gikk ombord i toget som sto og ventet. "Du får sette deg ned her" sa mor og viste meg en ledig plass i togkupeen. Etter en rask avskjed var hun borte. Jeg så meg forsiktig rundt. Det var sjelden jeg hadde kjørt tog. Far var en av de få som hadde bil hjemme i gata hos oss. Han drev eget lite firma og reiste land og strand rundt med varer. Han kalte seg agent. Min søster syntes det hørtes ut som dørselger eller spion, men egentlig var det salg fra fabrikk til butikker. På alle ferier og reiser brukte vi derfor bilen til far. Så nå var det første gang jeg skulle reise med tog helt alene.

 

Det var litt ensomt å sitte her helt alene. Det vil si, jeg følte meg alene. Toget var jo helt fullt av barn, både gutter og jenter, men det var ikke én jeg hadde sett før. Rett overfor meg satt en gutt som jeg ikke syntes var mye pen. Han minnet meg om en hest. Jeg tenkte inni meg at det var "hesten". Etter en stund skjønte jeg at han satt sammen med sin yngre bror. Han liknet litt, skjønt han så helt vanlig ut. Jeg tenkte inni meg at han måtte jeg gi et navn. Etter en stund uten noe passende navn måtte det bare bli - broren til hesten.

 

Det er utrolig hvor betryggende det er å kunne sitte å lese ukeblader, samtidig som man har masse godteri å tygge på. Tiden går fort og man slipper å se andre inn i øynene. Jeg tittet av og til opp og så meg rundt. Kun ukjente ansikt. Noen kjente tydeligvis hverandre fra før. De pratet i vei og så ut til å stortrives. Jeg fortsatte lesingen av bladet. Toget skranglet av gåre med hyppige stopp på mange mindre stasjoner. Det ble etterhvert temmelig fullt med reisende. Etter en lang stund spurte "hesten" om jeg ville låne et av hans blader. Isen var øyeblikkelig brutt, og jeg tilbød litt av mitt godteri. Det viste seg at både "hesten" og broren hans var greie gutter. Det føltes trygt å kjenne noen!

 

Jeg hadde lite begrep om hvor lenge 5 uker er, men det skulle jeg få erfare. 5 uker skulle vi være på feriekoloni. "Det er bare i juli måned og så er du tilbake," jeg kunne høre mors røst inni meg. Bare i juli pluss en uke ekstra. Det er lenge å være borte fra familie og venner. Det var ikke lov til å få besøk av familien. Brevkontakt var eneste mulighet. Jeg kan huske at det en gang kom en telefon til en av gutta, men det var helt imot reglene.

 

Vi ble hentet med buss i Moss og kjørt til Jeløya. Langs en svingete og humpete vei kreket bussen seg fremover, helt til vi kom til en gresslette. Her sluttet veien. Vi måtte være fremme. Jeg så meg rundt. Her var det flere store og noen små bygninger. Stedet var delt opp i 3 hovedbygninger med noen hundre meters avstand. En bygning til høyre var for mindre gutter, Vangen, en til venstre for større gutter, Solrabben, og i midten en for jenter, Sjøhaug.



FOTO fra 1958: Vangen er den røde bygningen til venstre, her var gutter og vistnok jenter opp til og med 10 år. 
Midt på bildet Sjøhaug hvor alle jentene bodde. 
Flåten sees i vannet til venstre. Her foretok vi perledykk.

 

 

Så fulgte navneopprop og vi marsjerte til hver vår del av området. Vi ble installert på sovesaler. De største var på ca. 30 senger. Det minste på kun 8 senger. Det var sovesal B. Og det ble også deres klengenavn: B-gjengen. Bare med den forskjell at B-gjengen var skurker og kjeltringer, mens vår B-gjeng var en heller stille og beskjeden gruppe. Ingen av de "tøffe" gutta lå på det rommet.

 

Vi måtte legge alle klærne våre i skap. Alt tøy var sirlig merket med nummer på alle plagg. Jeg hadde nummer 131. Alle penger og eventuelt godteri som vi hadde igjen fra togturen måtte leveres inn. Koffertene ble så satt i et eget rom ute i tilbygget. Første morgen ble det servert varm havrevelling til frokost. Jeg trodde først det var grøt. Men det var ingen skjeer, så vi måtte vær så god å drikke av bollen. Det var uvandt og litt kvalmende i begynnelsen. Det var den eneste frokosten vi fikk, og alle måtte spise opp før de fikk forlate bordet. De som ville fikk påfyll. Etter hvert vennet vi oss til havrevellingen, enkelte påsto til og med at den var god. Det var mange måltider: Frokost, middag, eftasvær og kveldsmat.

 

Jeg merket meg at en av guttene var en tydelig ledertype. Erik het han og var stor og sterk og oste av selvtillit. Han hadde også noen bekjente blant guttene, det var Stein og Arne. Jeg tenkte det var viktig å holde seg inne med denne karen.

 

Allerede neste dag ble det litt knuffing blant guttene. Jeg holdt meg i nærheten av Erik og gikk klar av flere slåsskamper. Det føltes så betryggende og stå nær Erik. Mange trodde sikkert at jeg var hans kamerat, noe jeg selvfølgelig håpet på. Mobbing er ikke av ny dato. Stadig er man på jakt etter noen som stikker seg ut. Her var det like galt å si for mye som å ikke si noe i det hele tatt. Taushet er et svakhetstegn. Det varte ikke lenge før "hesten" ble mobbet. Han var av den stille og forsakte typen. Sånne skulle man ikke ha blant "tøffe" gutter. Han fikk unngjelde mye verbalt, men han slapp så vidt jeg vet å få juling.

 

Jeg var nå i et dilemma. Skulle jeg tre støttende til for den som var blitt min kamerat på toget? Jeg kviet meg. Det virket farlig å ta hans parti. Jeg nølte og nølte. Tankene gikk til de gangene jeg selv var blitt mobbet og rundjult på skolen, og de var mange. Jeg var liten av vekst og tynn som en flis, men jeg kunne hamle opp med de fleste på min størrelse. Problemet var at de på min alder ofte var et hakk større. Det var ulempen ved å være "liten". Prisen for å ta andres parti kan være brutal, - det visste jeg. Jeg bestemte meg derfor for å ofre "hesten" for å berge mitt eget skinn.

 

Jeg sto nå i skyggen av Erik og følte at jeg var akseptert så lenge jeg ikke motsa hans meninger. En del andre personligheter ble etterhvert satt ettertrykkelig på plass, så hierarkiet var snart temmelig klart. Erik var den ubestridte leder.


Lek kan bety så mangt. En dag vi var oppe i skogen og lekte, foreslo en at vi skulle leke indianere. Noen sa de ville være 1. kriger eller 2. kriger, og en ville være speider. Andre nevnte kjente navn fra tegneserier om indianere. Erik ville være medisinmann. Jeg lå lavt i terrenget og visste ikke hva jeg skulle være. Usikkerheten fikk meg til å nøle. Så kom spørsmålet: "Hva skal du være"? Jeg så meg litt rundt og svarte usikkert at det visste jeg ikke. "Det er ingen som har sagt han vil være høvding", sa en av guttene. "Da får du være det", sa Erik.

 

Dette skulle forandre på alt. Fra å være en anonym gutt blant mange ukjente, ble jeg nå gradvis en leder. Til å begynne med var det små enkle ting. Guttene kom og spurte meg hva som skulle gjøres. Jeg kommanderte at alle måtte bygge seg en hytte. De satte i gang så godt de kunne. Jeg fant ut at vi kunne legge to lange stokker på bakken, og så grankvister på tvers. Det ble da som en "båre" og to gutter kunne bære med seg store hauger med granbar. Det ble hentet utallige lass i skogen rundt omkring. Vi måtte ta av de nederste grenene som vi klarte å knekke av med hendene. Kniv var forbudt, så det hadde ingen av oss.

 

Det gikk ikke lang tid før jeg minnet dem om at høvdingens hytte måtte være størst. De fikk vær så god bygge en diger hytte, og slik ble det. Det var en herlig følelse og kunne kommandere andre, - det å ha en gjeng med gutter som bare venter på beskjed om hva de skulle gjøre. Her i den store hytta hadde vi ledere senere våre rådsmøter. Det vil si, Erik og et par andre, samt meg selv. Det var en deilig følelse å være leder.

 

De største guttene som tilhørte den andre delen av feriekolonien hadde tilhold mest ved fotballbanen. Jeg fant ut at vi måtte ha en grense for leieren vår, og hva var mer naturlig enn en fall grop i stien rett nedenfor leieren. Flere ble satt til å grave. Uten spade ble det ikke rare fallgropen. Den var nok ikke mer enn 1/2 meter dyp og gikk på tvers av stien. Senere skulle det vise seg at den var mer enn dyp nok. Etter en del dryssing av støv og barnåler var det umulig å se hvor den var. Vi som visste om den gikk alltid i en bue utenom. Tiden gikk og vi glemte nesten at det var en fall grop der. Vi gikk helt naturlig utenom når vi nærmet oss.

 

Plutselig en dag fikk jeg høre av en av guttene at det var hendt en ulykke rett nedenfor leieren vår. En av de større guttene hadde brukket benet. Han var sendt til sykehuset i Moss. Han hadde kommet løpende langs stien og falt nedi fallgropen vår med det ene benet. Vi ble enige om å holde helt tett. Ingen av oss hadde tenk at noe slikt kunne hende. Vi hadde mer tenkt at noen skulle komme gående for så å falle 1/2 meter ned, kvekke litt og falle uskadd. Vi hadde laget fallgropen mer for å erte, - ikke for å skade noen!

 

Dagene gikk og vi kunne iaktta den forulykkede med gips på benet. Det ble snakket om fallgropen, men ingen kjente noe til hvem som hadde laget den. Alle guttene i leieren vår hadde fått ordre om å tie, og det gjorde de. Den ventede stormen uteble, - men det var en spennende tid. Vi fryktet allikevel i lang tid at de eldste guttene på Solrabben skulle få vite at det var oss. Da hadde det nok blitt en solid omgang juling.

 

Vi ble etterhvert en gjeng gutter som hadde god innflytelse og bestemte hvordan tingene skulle være. Utforskertrangen drev oss stadig lenger vekk fra bygningene i feriekolonien. Det var enorme områder som sto til vår disposisjon. Mot nord grenset eiendommen til noen spredte private feriehus. I syd og vest grenset feriekolonien til et enormt skogsområde. På den andre siden av skogen gikk hovedveien og her lå flere bondegårder. Hele den store skogen var vår tumleplass.

 

Det var mye huggorm i skogen på Jeløya. Vi fant ut at vi skulle gå på hoggormjakt. Guttene ble delt opp i mindre grupper og begynte å lete i steinrøyser og liknende. Vi hadde tatt på oss slagstøvler for å unngå bitt. Etter et par timer kom alle tilbake til leieren. Flere hoggormer var slått i hjel. Trofeene ble båret frem. Vi la dem opp i lokale maurtuer. Der ble det jammen leven. Maurene gikk til angrep, men ormene var jo døde. Da vi skulle gå for å spise så vi en orm som ålet seg over stien. Den var den største vi hadde sett. Etter en intens jakt innimellom noen busker måtte den gi tapt. Flere av guttene slo den så voldsomt i hodet at den ble helt knust. Nå var da den uskadeliggjort, så vi lot den ligge ved siden av stien.

 

Da vi kom tilbake etter middag lå ormen på samme sted. Men rundt omkring vrimlet det av små hoggormer. Utrolig nok hadde den født unger etter at vi hadde slått den til døde. De små ormene var ikke så lette å se i gresset. Vi slo på alt som rørte seg med lange kjepper. Omsider var de små ormene døde alle sammen. I hvert fall de vi fant. Nå skjønte vi hvorfor ormen hadde vært så stor og tykk. Det ble sagt at huggormunger var mer giftige enn de store. Til alt hell ble ingen av oss bitt.

 

Det man ikke har, blir man lett tiltrukket av. Jeg tenker her på godteri. Når man er henvist til 5 uker uten noen tilgang på dette, blir det et stort savn. Sommerferie var tiden da de fleste brukte mye penger på iskrem, brus og godteri. Nettopp penger var her et stikkord. Ved ankomst ble vi bedt om å innlevere alle pengene våre. Enfoldige som vi var ble oppfordringen fulgt.

 

En dag fikk vi kveldsmaten servert ute på gresset. Det ble delt ut brødskiver med smør, som var belagt med pølsebiter. Dette var snaddermat. Jeg bestemte meg for å flytte pålegget innover brødskiva etter hvert som jeg spiste. Når jeg var ferdig med skive nummer 1 flyttet jeg pålegget over på skive nummer 2. Gleden over å kunne fråtse i bare pølse til slutt drev meg videre. Etter en stund var syv brødskiver spist opp. Jeg hadde samlet en diger haug med pølse på den siste brødskiva. Nå skulle premieringen av all den tørre brødspisingen komme. Jeg hadde ikke før satt tennene i den første biten før jeg hørte en streng stemme bak meg. En av tantene beskyldte meg for å ha stjålet pølsebiter. Jeg prøvde å forklare sammenhengen, men det nyttet ikke. "Ingen kan ha spist så mange brødskiver og samlet så mye pålegg" sa hun. Jeg prøvde så godt jeg kunne og forklare, men det var nytteløst. Hun fordelte pålegget rundt på skivene til de andre barna. Målløs ble jeg stående tilbake. Enda en gang våget jeg meg frempå for å forklare at dette var urettferdig. "Vi må vise hensyn til alle og kan ikke gjøre forskjell," var det svaret jeg fikk. Så snudde hun ryggen til og gikk!

Sjelden har jeg følt meg så urettferdig behandlet og så maktesløs. Jeg hadde blitt helt overrumplet. Erik og en del av mine andre støttespillere var dessverre ikke i nærheten.

 

Offisielt var det ikke lov å motta eller ha med seg godteri. En av guttene hadde på en mystisk måte fått gjemt unna en diger pose med sukkertøy. Disse så ut som små silkeputer i hvitt med to røde striper på tvers. Utrolig så godt de smakte. Eieren av denne "gullgruven" var stor og tykk. En av guttene hadde begynt å kalle han for "Potifar". Hvor det navnet kom fra er usikkert, men det passet liksom så bra på han. Han var av den godslige typen. Selv etter flere dager med lettere trakassering bare smilte han. En mindre utgave av Potifar ble observert. Dette var hans yngre bror. Det kunne ikke bli noe annet navn på han enn: "Potifars sønn" Og det ble det. Silkeputedropsene til Potifar ble redningen for han og broren. De varte også mistenkelig lenge. Ikke en og en, men han hadde stadig full pose. Potifar må ha hatt med seg flere kilo i kofferten og klart å lure det unna inspeksjonen. Han ble aldri en av gutta på grunn av dropsene, men han steg adskillige hakk på rangstigen. Vi la en beskyttende hånd over denne, vår nye kilde til søtsaker. 

En av guttene, Asle, mistrivdes veldig. Han rømte fra feriekolonien. Pengelens og redd ble han funnet på jernbanestasjonen i Moss og brakt tilbake.
Asle viste seg også å være sengevæter. Så vidt jeg vet ertet ingen ham for dette. Om sengevætingen var vanlig for ham, eller et utslag av redsel og mistrivsel skal være usagt. En uke senere var Asle borte igjen. Det ble lett ved veien til og fra jernbanestasjonen i Moss. Ingen Asle var å finne. Natten kom og intet nytt hørte vi. Ryktet gikk om at han hadde haiket til Oslo.

Dagen etter dukket Asle opp, han hadde virkelig kommet seg helt hjem til Oslo. Faren hans kom kjørende med ham etter først å ha varslet bestyrerinnen. Hun hadde selvfølgelig vært engstelig. Etter dette slo han seg til ro med rømnings-forsøkene. Jeg syntes Asle kunne få vært hjemme hos foreldrene hvis han så gjerne ville vekk fra feriekolonien.

 

Hver kveld når vi hadde lagt oss, fikk vi 10 minutter til å lese før lyset ble slukket og alt skulle være stille. Det var ofte litt vemodig å ligge der "alene" å skulle sove. Tankene gikk ofte til familien der hjemme. Bestyrerinnen og tantene virket ikke som noen god erstatning for mor og den nære familien. Bestyrerinnen hadde en datter som ofte var på besøk i helgene. Marie, som hun het, var både pen og kjærlig. Når hun var på besøk bråkte vi litt ekstra når vi skulle sove. Vi sa at kun en klem fra henne ville få oss rolige. Marie gikk tålmodig runden rundt å klemte oss alle. Det hendte endog at noen av oss klarte å få mer enn en klem. For oss var hun en voksen dame, men av alder var hun kun 18 år. Når hun skulle hjem etter helgen fulgte vi henne hele veien. Først gjennom haven, så gjennom skogen og til slutt langs jordene opp til hovedveien. Vi utvekslet avskjedsklemmer når vi så bussen nede i veien. Så sto vi og så etter henne lenge etter at bussen hadde kjørt. Hun var snillere enn alle de andre tantene til sammen.

 

Bading var strengt forbudt på egenhånd. Og dette respekterte vi alle. Flere av guttene kunne ikke svømme. Det ble derfor arrangert badedager med badevakter. Et stykke ut i vannet var det en flåte som vi svømte ut til. Det var populært å dykke ned til bunnen. Som bevis på at man hadde vært helt nede krafset vi til oss noen blåskjell fra bunnen. Vannet var så grumsete etter en tids bading at vi så ingen ting. Vi kunne allikevel kjenne på vanntrykket at vi nærmet oss bunnen. En annen ting var at vi holdt på å slippe opp for luft før vi kom ned. En av gutta sa det var 12 meter dypt. En utrolig overdrivelse. Det var nok ikke mer enn en tredjedel. Men det hørtes tøft ut å ha vært 12 meter nede. Særlig ovenfor de som ikke kunne svømme.

 

Blåskjellene vi fant på bunnen skulle vise seg å være spesielle. Jeg har tidligere hørt om perler i muslinger. Ved inspeksjon av blåskjellene fant vi små perler. Det kjentes ut som kuler i kjøttet, men etter å ha renset blåskjellet fant vi små perler. De fleste var ikke større enn et knappenålshode. De var hvite og pene. Det ble et konkurransemoment å ha flest mulig perler. Noen kunne finne 8 til 10 stykker på en badedag.

 

Av en uforklarlig grunn fikk jeg tilnavnet Daffy. Jeg husker ikke hvem som startet, men til slutt ble jeg bare kalt det.

 

Leif var en gutt som hadde tendensen til å stjele fra alle de andre. Dette var hovedsakelig tegneserieblader som vi hadde fått tilsendt hjemmefra, eller hatt med oss på toget. Det var ingen mulighet til å kjøpe flere, så de var verdifulle. Vi gjemte dem under hodeputen. Alle sovesalene var avlåst om dagen. Ved det ene vindu som ofte ble brukt til lufting var brannstigen. Denne gikk på utsiden av veggen forbi vinduet. Leif hadde ved flere anledninger klatret opp og forsynt seg av andres blader. Ingen hadde sett direkte at han stjal, men Leif var iakttatt når han klatret ut og inn. Det var også påfallende at han hadde veldig mange blader av samme type som andre savnet. Hadde de enda vært merket med navn. Det gjorde vi etter hvert.

 

Det er ikke hver dag det er sol fordi om det er sommer. Vi brukte regnværsdager til å leke i alle de ulike rom. Særlig vedskjulene var populære. Her ble det bygget hytter og borger med vedkubbene. Ulempen var at vi måtte rydde opp etter oss.

 

Koffertrommet var også en spennende tumleplass. Her sto alle de tomme koffertene som tilhørte alle barna.

 

En regnværsdag var Leif og jeg inne i koffertrommet å lekte med en del andre barn. Gutter gjør så mangt. Leif kom bort til meg og sa han hadde tisset i en gummislange som han holdt frem. "Det kan da ikke være lett å treffe inn der" sa jeg. "Jo det går fint" sa Leif. "Prøv hvis du klarer, så skal jeg holde den andre enden ut av vinduet". Det som Leif klarte skulle vel jeg klare. Jeg burde jo ha avslått et slikt forsøk. Leif bedyret at kan hadde fått til dette tidligere. Slangen var unektelig våt innvendig, så jeg trodde ham. Da var det bare å sette i gang og vise at det han klarte, skulle jeg også klare. Etter litt konsentrasjon var det gjort. Etterpå hørte jeg en del leven borte ved vindu. Jeg gikk bort og kikket ut. Der sto en liten gutt og strigråt. Han hikstet at dette skulle han fortelle tante. Jeg spurte Leif hva som var på gang. Han fortalte da at han hadde bedt den lille gutten om å kikke inn i enden av slangen! At jeg i min enfoldighet hadde latt meg lure til noe sånt. Jeg skjelte ut Leif for hva han hadde gjort, og at han hadde lurt meg med på dette. Skaden var allerede skjedd. Det var ingen vei tilbake.

 

Vi ble begge innkalt til bestyrerinnen. Jeg har sjelden følt meg så dum. Vi måtte forklare i detalj hva som hadde hendt. Leif bedyret at han kun hadde spyttet i slangen. Jeg hadde ingen god forklaring på hva jeg hadde gjort. Det var alt for dumt. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke ante hva Leif hadde gjort borte ved vinduet, men det lød lite overbevisende. Det ble nå drøftet om vi skulle sendes hjem dagen etter. Jeg ba pent om å få bli og lovet å oppføre meg som en engel resten av tiden. Vi ble så bedt om å vente på gangen. Det var kveld og de andre ble kommandert i seng. Leif og jeg satt nederst i trappen og ventet. Timene sneglet seg av gåre. Det begynte å bli mørkt ute. Jeg fortalte Leif om hvor sjofel han hadde vært ved å lure meg. Han svarte unnvikende. Dessverre var han et par hakk større enn meg så det var usikkert om jeg hadde noen mulighet til å jule han opp senere. Jeg kunne ikke be Erik eller noen andre om å jule han opp heller. Det ville være for dumt. Men jeg lovet meg selv at senere skulle jeg sørge for at Leif ble helt utstøtt. Etter å ha sittet nederst i trappen og småfrosset og halvsovet i tre timer fikk vi endelig gå å legge oss. Beskjeden var at vi fikk aller nødigst bli inntil videre. Alle de andre lå og sov da vi listet oss inn på sovesalen og la oss.

 

På slutten av middagen dukket Lensmannen opp. Det var skummelt. Hvorfor hadde bestyrerinnen ringt etter han? Hva var det vi hadde gjort nå da? Lensmannen hadde kommet innom uten at noen hadde ringt etter han. Han hadde fått anmeldelse av en nabo om at to kanoer var ramponert. De hadde ligget i vannkanten på en privat eiendom syd for Feriekolonien. "Det var bare å tilstå for de som hadde utøvet hærverket", sa han. Det ble lenge stille. Ingen meldte seg.

 

Det var en befrielse for oss at vi for en gangs skyld var helt uskyldig. Vi hadde nesten aldri vært nede ved vannet syd for feriekolonien, og langt mindre sett noen kanoer. Lensmannen gikk avgårde med uforrettet sak. Det viste seg senere at ingen fra feriekolonien var skyldige.

 

En spesiell for for lek var klatring i middels store grantrær. Vi klatret helt opp i toppen. Så satte vi os skrevs over en gren og skled nedover hle treet på utsiden, ved at grenene bøyde seg. Det var viktig og lene seg godt forover mot stammen for å ikke falle rett ned.

 

Oppover stien var det en slette i skogen. Her ble det prøvespilt med det som skulle være med i avslutningsforestillingen. Jeg var ikke med på det. Videre gikk stien over noen jorder med høyhesjer. Her var det fint å leke gjemsel og gjemme seg inni høyet. Så gikk stien opp til


bussholdeplassen ved hovedveien. Her lå gården Skallerud Øvre.

 

Årets høydepunkt, eller sommerens, var turen til Nesstranda. I en lang rekke marsjerte hele feriekolonien med barna fra Vangen, jentene på Sjøhaug og gutta fra Solrabben. Først langs skogen, så gjennom skogen over jorder opp til hovedveien. Turen gikk over veien vestover til der hvor Nesstranda lå. Her fikk vi utdelt litt av våre egne penger, men det viktigste var at det var lov å kjøpe hva vi ville. Det ble selvfølgelig godteri. Ellers besto dagen av masse bading og leking på gressletta. Dette var himmelrike for alle barna. Det var kun denne ene turen i løpet av 5 uker.

 

 

1962 var min andre tur til Jeløya Feriekoloni:


 
 FOTO: Solrabben midt på bildet med vaskerommet til høyre. De små husene til venstre ble brukt av vaktmesteren og noen ansatte.

 
Etter fremkomsten til feriekolonien, ble de største guttene henvist til Solrabben. Mens vi sto der oppstilt hørte jeg en som ropte: "Der er jo Daffy" det var Kula (Rune fra Ski) som ropte dette. Vi hadde vært på Vangen sammen 2 år tidligere. Etter hvert dukket det opp flere kjente fra det tidligere oppholdet der.

Nå var det ikke bestyrinne, men en "Onkel" som var leder, i tillegg til mange damer som arbeidet der.

 

På Solrabben var det en stor sovesal i annen etasje. Jeg mener å huske at det var ca. 60 senger. Midt på gulvet i sovesalen sto det noen bøtter. Disse ble brukt til å tisse i hvis noen måtte det etter leggetid. Det var vel ikke én av gutta som ikke minst en gang var innom der før vi sovnet. Lukten og lyden vendte man seg til etter hvert. Jeg behøver vel ikke fortelle hva som hendte når vi hadde putekrig? Det var ikke til å unngå at en og annen bøtte veltet. At det ble mye på gulvet var en ting. Det var verre med puta. Derfor var noen så sleipe at de alltid kastet andres puter, mens de tviholdt på sin egen. Man lærte fort av de som hadde vært her tidligere, enkelte knep var uvurderlig hvis man skulle oppnå fordeler.

 

Kaj var en tett liten rødhåret plugg. Han var alltid blid og fornøyd. Han gikk på St. Sunniva skolen i Oslo. Vi syntes det var rart at han som var så grei kunne være kristen. Og ikke nok med det, han var katolikk. Kaj kunne litt fransk som de lærte tidlig på den skolen fordi den er latinsk. De fleste av oss andre kunne ikke et ord engelsk en gang.

 

Det ble på nytt lek med indianerleir oppe i skogen. Enhver "indianerleir" må ha en totempel. Dette er selve guden indianerne tilber. Som oftest er det en høy utskjæret og dekorert trestokk. Uten verktøy var dette en umulighet. Vi fant en forvridd trerot som fikk tjene til gud. Den liknet litt på forskjellige dyr. Blant annet nesehorn grunnet en utvekst. Vi tok ulike bokstaver fra flere dyreslag den liknet på. Navnet ble "BIGENEHO". Den ble plassert midt i leieren. Rundt den stablet vi en fin ring av stener og så pyntet vi med ulike planter. Jeg som da hadde tittelen medisinmann hadde kontrollen med Bigeneho. Når det var noe som skulle avgjøres måtte høvdingen og medisinmannen spørre Bigeneho hva som skulle gjøres. Gudenes ord var leirens lov. Gudenes stemme kunne bare høres av oss. Dette var nyttig når vi skulle diktere gudenes (les vår) vilje.

 

En av guttene hadde fått et skrubbsår på benet. Han oppsøkte medisinmannen som var meg. Jeg diskuterte litt med de andre om hva vi skulle gjøre. Plaster og den slags hadde vi ikke. Vi hadde tidligere samlet inn diverse planter. Etter råd fra Bigeneho ble såret gnidd inn med strandløk. Løk i sår svir fælt, men han slapp ikke unna. Medisinmann en utførte bare sin jobb. Guden hadde talt og ingen kunne motsi han. Gutten bet tennene sammen og var tapper. Vi får håpe det renset litt opp. Etter dette var det forståelig nok få som ville oppsøke medisinmannen for hjelp ved sårskader.

 

I skogen rett ved vaskerommet var det masse grønne planter. En av disse typene hadde en orange saft. Vi knakk den og malte ansiktene i fine orange farger med streker på kryss og trers. Man måtte da ha krigsmaling. Plantesaften var visstnok giftig og meget vanskelig å vaske av.

 

Curongspill var noe vi drev mye med. Vi holdt på i timevis og ble veldig flinke. Vi smurte brettet med potetmel for å få bedre gli. For å øke vanskelighetsgraden brukte vi tilbakeslagskonkurranse. Det vil si at alle brikkene ble lagt kun på egen side (nærmest en). Man måtte slå over til motsatt side og så måtte returen av brikken ha så stor fart at den kom tilbake og traff der den skulle. Selv helt inne i hjørnet la vi brikkene og det var litt av en kunst å få de ut.

 

Vi grublet nå på hvordan vi skulle få tak i mere penger til godteri. Tiden gikk og det var få forslag som kom frem. "Hva med å arbeide og tjene penger," sa en av guttene. Vi så spørrende på ham. Hva skulle vi kunne arbeide med? For det første var vi forpliktet til å holde oss innenfor feriekoloniens område, og hva skulle vi kunne gjøre som noen ville betale oss for?

 

Løsningen var nærmere enn vi trodde. Når vi gikk gjennom skogen og over noen jorder kom vi opp til hovedveien. Her lå det en stor bondegård. Vi kunne jo luke i åkeren. Som sagt så gjort. Vi gikk 6 stykker av gåre bort til gården. Bonden var hyggelig og han trengte faktisk hjelp. Han lurte litt på om vi fikk lov til dette. Det var bare ett svar på det spørsmålet. Vi måtte ty til en liten løgn. Vi bedyret at "selvfølgelig har vi fått lov av bestyrerinnen"! Det ble avtalt at vi skulle starte den påfølgende dag.

 

Å luke høres så enkelt ut. Noe helt annet er det når en står bøyet over en rad med gulrøtter som strakte seg så langt øyet kunne se. I det minste flere hundre meter. Vi tok hver vår rad, så gikk vi 6 gutter ved siden av hverandre. Både ugress og gulrøtter som sto for tett ble nappet opp. Etter en stund var det stor forskjell på hvor langt den enkelte av oss var kommet. Jeg trøstet meg med at jeg i hvert fall ikke var blant de seneste til å luke.

 

Solen stekte og vi begynte å angre på hva vi hadde satt i gang. Ryggen verket etter å stå bøyd i timevis. Det er utrolig at ugress trives så bra blant gulrøtter. Det gjaldt å ikke reise seg opp. Da verket det ekstra mye, samtidig som man mistet motet over hvor mye som var igjen. "Tenk nå er de andre og spiser formiddagsmat og her er vi" sa Ole (usikker på navnet). "Hold kjeft" var den korte beskjeden han fikk fra oss andre. Det nyttet ikke si slikt høyt. Kollektivt hugg vi ned på enhver som prøvde å trekke seg. Her skulle alle vær så god delta fullt ut og luke videre.

 

Det var imidlertid et problem. Vi hadde flere felles spisetider i løpet av dagen. At vi uteble en gang var ikke uvanlig. Det var så store skogsområder vi hadde å leke i, at det hendte vi ikke hørte det ble ringt inn til et måltid. Det ble ringt med en kubjelle og den høres ikke langt i skogen. Den tredje dagen 6 stykker av oss ikke hadde kommet til formiddagsmat ante noen uråd. Og tilfeldighetene gjorde at noen hadde kjent oss igjen ute på åkeren. Hovedveien gikk rett forbi. All trafikk til og fra feriekolonien passerte der. En av de ansatte hadde sett oss fra bussen.


Samme dag under middagen kom beskjeden." Vil de som har vært oppe på gården og jobbet komme frem". Jeg nølte litt. Det kunne jo være at det ikke var oss de mente. Den tvilen ble svært så kortvarig. Et par av våre navn ble nevnt og all tvil var feiet av banen. Nølende gikk vi frem med bøyet hode. Det var liksom litt bedre å se ned i gulvet. Så fulgte en lang formaning og refselse for hva vi hadde gjort. Vi bedyret vår uskyld og sa vi trodde det var lovlig å hjelpe bonden litt. De voksne diskuterte seg i mellom. Vi satt spente og ventet på dommen. Hva ville de gjøre med oss? Så kom avgjørelsen. Siden det var første gangen, og det var et snev av tvil i om vi visste at dette var forbudt, slapp vi ytterligere straff. Det var fint at vi unngikk straff, men tenk så mye arbeid for ingen ting. Vi måtte nok finne på noe annet skulle vi få fatt i penger til godteri.

 

To dager etterpå dukket bonden opp på slutten av middagen. Vi så spørrende på ham og lurte på hva som var i gjære. Alle barna stirret på en stor eske som han hadde med seg. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi fikk høre at lønn for arbeidet som vi hadde utført fikk bonden ikke lov til å gi oss, men han hadde fått lov til å kjøpe en is til hver av barna. Esken ble åpnet og en etter en spaserte vi ut med hver vår is i hånden. Den smakte godt! Enkelte kom bort til oss og takket for at vi hadde gjort så de fikk seg en is. Vi sa ikke noe. Jeg vet ikke om det var av takknemlighet eller for å erte oss, men det spilte ingen rolle. Vi sto ganske rolig og nøt hver bit av den mest dyrekjøpte is vi noen gang har fått. Vi lot ingen forstyrre oss i dette nydelsens øyeblikk.

 

En av guttene ble kalt Mossingen fordi han var fra Moss. Vi syntes det var litt rart at en gutt som bodde så nære var her på feriekoloni. "At noen kan bo i Moss hvor det lukter dritt" sa vi, men Mossingen var så vant til lukta at han kjente det ikke bedyret han. Mossingen var en grei kar som vi vanket en del sammen med. Han var godt kjent i området og kunne fortelle oss at det helt nord på øya var et sted som solgte godteri. Stedet het Kippenes og var eiet av Askim Gummivarefabrikk. Det var campinghytter og en kafeteria der. Det lå kun en drøy kilometer unna. Hvis vi fulgte vannkanten var det enkelt å finne. Dette ble en ny utfordring for oss.

 

Som før nevnt var det forbudt å ha penger. Det lille vi hadde med oss var blitt levert ved ankomst og noe skulle tilbakeleveres når vi skulle til Nesstranda. Det var en dags utflukt som skulle foregå en gang på slutten av sommeren. Resten ville bli utlevert til togturen hjem.

 

Vi hadde skrevet hjem etter litt mer penger etter at gulrotlukingen hadde slått feil. Noen av oss hadde fått tilsendt litt penger i brev. Brev fikk vi utlevert, men pakker ble åpnet og kontrollert. Enkelte foreldre hadde vært så "smarte" at de sendte oss små sjokolader i brev. Det ble ekstra hyggelig å motta brev hjemmefra når det var sjokoladebiter oppi. Men dessverre tok det alt for fort slutt.

 

Veien til Kippenes langs strendene var kronglete. Vi måtte forsere mange private eiendommer som hadde piggtrådgjerde helt ned i vannkanten. Dessverre var utsikten fra fotballbanen og deler av hovedbygningene alt for god i retning mot Kippenes. Ble det sett gutter langs strendene lå vi tynt an. Det var for det første strengt forbudt å gå ned til vannet utenom badedagene. For det andre var det utenfor vårt område og faktisk privat område som flere steder var merket med skilt.

 

Vi måtte altså ikke bli sett av "Onkel" og lederne ved fotballbanen eller av noen av de mange som hadde strand eiendommer. I tillegg kunne vi bli rapportert av betjeningen på kafeteriaen. Men dette stoppet oss ikke. Vi satte i gang med vår første tur. Tre stykker av oss begynte på turen. Vi snek oss langs vannkanten og skjulte oss så godt vi kunne bak trær og fjellknauser. Vi følte oss som forbrytere. På forhånd hadde vi sjekket at det ikke var noen aktivitet på fotballbanen. Etter en halv time var vi vel fremme på Kippenes. For å ikke vekke oppsikt bestemte vi at kun Erik skulle gå inn å handle. Vi andre sto inne i et skogholt. Etter stund kom han ut med en stor pose. Han slentret langs veien uten å se seg tilbake. Det så ut som han hadde all verdens tid og god samvittighet. Ingen fra kafeteriaen kunne gjette at det var 5 gutter fra feriekolonien som var på ulovlig tur hvis de hadde sett etter han. Tilbaketuren gikk greit. Vel tilbake gikk vi rundt å koste oss med godteriet. Det hendte vi spanderte litt på andre også. En og annen lurte på hvor vi hadde fått tak i godteri. Vi svarte da at det var noe gammelt vi hadde hatt liggende i kofferten.

 

Det ble stadig nye turer til Kippenes. Alt så ut til å fungere perfekt. Flere fikk lov til å være med, men aldri var vi mer enn 4 - 5 stykker. Dette var nesten for godt til å være sant. En dag ble det nevnt under middagen at det var sett noen gutter som antakelig tilhørte feriekolonien på vei langs stranda mot Kippenes. Ingen av oss foretrakk en mine. Vi satt som tente lys. Noen av de andre "uskyldige" guttene ble spurt direkte, men de sa som sant var, at det kjente de ikke noe til. Det ble formanet at all ferdsel utenfor feriekolonien var strengt forbudt. Det samme forbudet gjaldt alt opphold i nærheten av vannet, unntatt når det var badedager og de voksne var med.

 

Så en dag var det brått slutt på idyllen. På en av våre turer hadde vi blitt observert av "Onkel". Det vil si han hadde ikke sett oss til å begynne med. Det viste seg at vi var blitt offer for angiveri. Mossingen som vi anså for helt pålitelig hadde gått til en av lederne. Han hadde så pekt langs stranda for å vise vår ulovlige trafikk. Vi var derfor blitt iakttatt. Ved tilbakekomst fra Kippenes sto Anders (usikker på navnet) gjemt i skogkanten og ventet på oss. Vi fikk vite at vi var angitt. "Onkel" hadde sett oss. Nå var gode råd dyre. Her gjaldt det å ta ledelsen og forberede seg på det som ville komme. Først fikk vi tak i Mossingen. Han prøvde først å nekte sitt angiveri, men det nyttet lite. Vi spurte om han hadde nevnt våre navn. Han sa at ingen navn var nevnt. Tross alt var vi sett på avstand. "Onkel" hadde ikke gjenkjent oss mente han. Med løfte om store doser med juling, hvis han så mye som nevnte en av oss, lovet han å tie. To av guttene "Kula" og en til (Gunnar?) fikk beskjed om å være våre alibi. De var blant guttene som aldri gjorde noe galt. Vi kalte dem ofte for "Englebarna". De skulle bekrefte at vi hadde vært sammen med dem hele ettermiddagen oppe i skogen, hvis noen spurte.

 

Klokken ringte for kveldsmat og vi fulgte flokken inn. Vi hadde knapt satt oss ned før tordentalen kom. "Vil de som har vært på Kippenes komme frem". Vi satt helt rolige. Spørsmålet ble gjentatt, men ingen reaksjon kom. Jeg bet meg forsiktig i leppa for ikke å foretrekke en mine. Jeg turte ikke å se på noen av de andre. "Vi vet hvem det er, så bare kom frem". Spenningen steg. Vi så litt rundt oss og spilte helt uskyldige. Etter en lang og trykkende pause ble advarselen gjentatt. Ingen ting hendte. Tiden sto stille. Så fikk vi beskjed om å spise. Faren var over for denne gang. Det er et paradoks at den som ga oss ideen senere ble den som anga oss. Det må grunne på misunnelse. Han hadde blitt tilbudt å bli med, men motet sviktet. Mossingen var nå utstøtt fra kameratgjengen. Han følte seg ikke helt trygg. Han lekte stort sett bare sammen med de minste guttene i nærheten av tantene.

 

Når vi var ute i skogen og lekte hendte det at en måtte slå lens. Han åpnet buksesmekken og laget en fin stråle. Det ga en smitte effekt. Det var som ingen hadde tenkt på det, men så med ett når vi kjente etter måtte alle tisse. Dette ble etter hvert et fast ritual. "En nordmann pisser aldri alene" sa vi og stilte oss opp på rad. Til tider kunne 10 til 15 gutter stå slik. Det var ikke til å unngå at vi tittet litt på hverandre. To av guttene så ut til å være omskjærete. Brødrene Stein og Arne hadde amerikansk far. De gjør sånn på alle gutter i Amerika sa de. Vi godtok svaret, men syntes det var litt rart. Hva skulle nå det være godt for? Stein og Arne bodde ved flyplassen Fornebu og kjente godt til mange flytyper.

 

Vask og tannpuss foregikk i et stort vaskerom. Det lå for seg selv ved siden av den store bygningen. Her hang alle håndklær og tannglassene sto sirlig ved siden av hverandre langs alle fire veggene. Langt over hundre i tallet. Gulvet hellet sterkt nedover fra veggene til et stort sluk i midten. Langs veggene var en hylle med utallige vaskevannsfat. Trafikken var stor her morgen og kveld.

 

En formiddag gikk vi innom vaskerommet. Det var tomt for folk. Det skal være usagt hvem som begynte. Først tok en av guttene tannpastatuben og klemte hardt så det kom en sprut tannpasta. Dette ble raskt besvart av en annen. Krigen var i gang. Kaj la tuben på gulvet og tråkket forsiktig på den. Ut kom en lang "mark" med tannpasta. Tuben var tom, men hvilken rolle spilte det. Hele rommet var jo fylt med tannglass med en tannpastatube i hvert glass. Vi hentet stadig nye tuber og tråkket i vei. Hvis vi trampet for hardt sprakk tuben. Det var full fiasko. Det samme skjedde hvis vi tråkket for langt fremme. Da brettet tuben seg opp og tannpastaen tøt slapt ut i bakkant. Etter hvert ble vi ganske treffsikre og fikk til spruter på 3 til 4 meter. Tubene lå lavt, så vi traff hverandre kun i bena. Dette var gøy. Vi var helt konsentrert om å treffe hverandre mest mulig.

 

Med ett hørte vi noen som kom over gårdsplassen. Vi sto først helt stille. Skrittene kom nærmere og nærmere. Jeg kikket ut mellom en liten sprekk i veggen. Det var en av tantene som kom. Det var ingen tvil om at hun hadde fått mistanke til at noe ulovlig var på gang i vaskerommet. I siste liten ilte vi ut bakveien og opp i skogen. Gulvet var helt hvitt av tannpasta da vi trakk oss tilbake. Vi ble ropt etter flere ganger, men skogen var tett på baksiden av vaskerommet, så vi ble ikke gjenkjent. Vi gikk en stor omvei og kom tilbake fra en annen kant. Etter å ha blandet oss med en del av de andre barna som var ute og lekte var vi igjen trygge.

 

Det var mange sure gutter som ikke fant tannpastatuben sin den kvelden. Vi fant ikke våre vi heller for de hadde vi begynt med. Dette passet oss bra for ingen mistenkte oss av den grunn. Det ble opplest formaninger ved neste måltid, om at sånn måtte man ikke gjøre og de skyldige skulle få sin straff.

 

Når klokka ringte var det mat. Som regel var vi langt unna og kom løpende for å spise. Men det hendte at vi sto i kø trappa opp til inngangen og ventet også. Da sang vi: "Rødgrøt med fløte på det er så godt å få" etterfulgt av "Dette var første værs nå kommer andre værs" osv. Det hendte vi kom til over 100 vers og da endret vi til: Rødgrøt med fløte på det er vi lei av nå" Det var et guttekor med en svært så monoton klang. Det var kollektiv enighet om at kun denne ene sangen skulle synges. Det var visst nok en tradisjon. Vi fikk aldri rødgrøt heller, men søtsuppe med flate gryn og rosiner var ofte til dessert.

 

Vi bygget først en enkel leir i skogen med noen granbarhytter. Etter hvert kom det andre gutter som ville være med. Vi var mange nok og jaget dem av sted. Det ble holdt rådsmøte blant lederne. Jeg var selvfølgelig med. En som hadde hatt tittel høvding og medisinmann sto øverst på rangstigen. Vi ble enige om å gjerde inn området. Leieren ble flyttet til et sted som egnet seg. Så ble skogen saumfart etter små trær og grener som ble lagt i en stor ring rundt leieren. Det viste seg i ettertid at det var nesten umulig å forsere dette brede høye buskas av grener. Inngangen var mellom to små trestammer. Det var kun en meter mellom dem. En fin inngang, men vi manglet en dør. Det ble plassert to stokker som et kryss. Alle måtte nå krabbe mellom dette for å komme inn.

 

Det var fred og ro i lange tider. De som kom klarte ikke å forsere gjerder. Og ved inngangen hadde vi alltid et par på vakt. Fienden hadde vært enkelte andre gutter som bryskt ble avvist.

 

Angrepet på leiren kom brått og uventet. En stor guttegjeng hadde slått seg sammen og kom fra alle kanter. Gjerdene holdt stand. Ved inngangen var det litt verre. Vi brukte lange stokker og stakk mot inntrengerne. En stor sterk kar, Roar, som jeg kjente fra før tok tak i stokkene og dro. Flere av guttene hadde ikke flere stokker og forsvare seg med. Jeg hadde min. For at Roar ikke skulle få tak i min stokk stakk jeg den fort mot han og trakk den så tilbake. Han ble mer og mer aggressiv og jeg plasserte stokken i brystet hans og trykte til. Han falt bakover og bannet stygt. I neste omgang var han på bena og sammen med et par andre trengte de seg inn. Slaget var tapt. Nå vanket det juling og bank. Jeg pilte gjennom leieren og klarte å forsere et punkt i gjerdet som var laget som en nødutgang. Jeg løp videre langt inn i skogen og gjemte meg. Jeg satt stille på huk og lyttet etter forfølgere. Ingen fant meg. Etterpå listet jeg meg ned til middagen som ble ringt inn. Jeg tror ikke Roar husket at det var meg som hadde gitt han det kraftige slaget i brystet. Etter noen dager var hendelsen glemt, men leieren ble aldri bygget opp igjen.

 

Terrengløp var en av våre idrettslige sysler. Vi delte inn i to stafettlag med 5 til 6 på hvert lag. Vi merket så en løype gjennom skogen i en stor runding. Vi brukte stier og skogsbilvegen og fikk en temmelig lang løype. Dette var en av mine favorittgrener. Kun Erik var like god som meg i terrengløp. Jo mere kronglete stien var, jo fortere klarte jeg å løpe fra de andre. Vi valgte ut de ulike etappene vi skulle løpe. Det ble mange slike løp i uka. Jeg husker spesielt en gang vi skulle konkurrere med de store guttene. Jeg skulle løpe 4. etappe. Sammen med Arne som også skulle løpe 4 etappe, ruslet vi til vår posisjon i skogen. Vi hadde godt utsyn bortover og kunne se de andre nærmet seg i god tid. Dessverre kom Arnes "mann" først. 20 meter forsprang hadde han da jeg kunne sette avgårde. Jeg løp alt jeg orket og klarte omsider å få et lite forsprang. Men Arne var seig å slå. Flere ganger halte han innpå. Vi nærmet oss etappeslutt og jeg ga mine siste krefter i en lang spurt. Endelig var Arne skikkelig slått. Gleden ble kortvarig. Der vi skulle veksle sto kun en gutt. Han tilhørte det andre laget. "Hvor er han jeg skal veksle med," skrek jeg. "Vet ikke," var det korte svaret jeg fikk. Arne kom stormende og vekslet med den andre gutten. Her var gode råd dyre. Jeg fortsatte å løpe det jeg orket, men var tydelig sliten. Avstanden til konkurrenten økte svakt etter hvert. Jeg løp det jeg orket. Etter en evighet var vi ved neste veksling. Jeg lå nå langt bak, men fikk vekslet med han som skulle ta siste etappe, før jeg segnet om i gresset. Jeg var helt utslitt. Selvfølgelig tapte vi denne konkurransen. Flere av guttene hadde sett jeg kom sent frem til siste veksling. "Jammen løp du sakte i dag," sa de. Jeg fortalte at jeg hadde løpt 2 etapper. Jeg ble dessverre ikke trodd. Selv etter at Arne hadde bekreftet det var det flere som tvilte. Utakk er verdens lønn. Jeg bestemte meg for at neste gang skulle jeg la være å løpe hvis noe slikt hendte igjen.

 

En dag vi var oppe i skogen kom samtalen inn på fly og raketter. Ikke disse store, men som lekemodeller som man kunne sende avgårde. Flere hadde prøvd små fly med en drivladning med krutt. Nå lurte vi på om det var mulig å lage en rakett. Det burde la seg gjøre sa Erik, hvis vi klarer å skaffe krutt. I hobbyforretninger ble det solgt noe som kaltes "Jetex" drivstoff. Det var tabletter som brandt som krutt. Her på feriekolonien var det umulig å skaffe slikt. Gunnar som var godt kjent i Moss fordi han hadde en tante der ble redningen. Han hadde sett en slik hobbybutikk i Moss sentrum. Vi ble enige om at fire av oss skulle dra tidlig en morgen inn til byen. Hvis vi var heldige ville vi kunne være tilbake før middag. Det ble bestemt at Erik, Gunnar, Ole og jeg skulle dra dagen etter.

 

Etter frokost var alt klart. Penger var samlet inn og Gunnar var med som kjentmann. Vi startet den lange veien inn til byen. Vi ruslet langs hovedveien. Lokalbuss våget vi ikke ta, for da kunne vi bli gjenkjent. Det var utrolig langt å gå. Noen sa det var en mil, mens andre hevdet det kun var syv kilometer. Uansett er det et drøyt stykke. Vi tok oss noen pauser under veis. Da satt vi litt vekk fra veien for at vi ikke skulle synes for lett hvis noen kom forbi. Når vi gikk langs veien gikk vi to og to med et par hundre meters avstand. Kom det en bil eller buss kjørende, gjemte vi oss i nærmeste buskas eller bak et eller annet så vi var skjult. Vi ankom Moss utpå formiddagen passe sultne og sårbeinte. Butikken ble funnet relativt raskt. Erik og jeg gikk inn. "Har dere Jetex," spurte Erik. "Ja, hvor mye skal det være" sa ekspeditøren. Vi spurte om prisen og kjøpte så syv Jetextabletter. "Er dere her fra Moss," spurte ekspeditøren. "Nei vi er på besøk hos bestemor," svarte Erik. "Hva heter hun," sa ekspeditøren. "Hun heter bestemor," sa Erik og fortet seg ut døren. De andre sto på utsiden og ventet. Vi fortet oss nedover gaten og følte oss ikke trygge før vi hadde gått flere kvartaler. "Fælt som han butikktypen spurte" sa Erik etter en stund. Det var ikke noe hyggelig med slike spørsmål når man er på rømmen.

 

Sulten begynte nå å gjøre seg gjeldende for alvor. Ole foreslo at vi kunne kjøpe oss noe mat. Men det var dessverre altfor lite penger igjen. Jetexen hadde kostet mer enn nødvendig. Vi kjøpte noen esker fyrstikker i en kiosk, for det måtte vi jo ha. Så var det slutt på pengene. Den lange turen tilbake skulle begynne. "Vi kan jo stikke innom tante " sa Gunnar. "Da får vi sikkert litt mat" fortsatte han. Vi var ikke vanskelige å be. Det føltes som bena fikk nye krefter. Vi gikk med raske skritt tett bak Gunnar. Etter en kilometer var vi fremme. Det var en gammel villa inni en stor hage. Gunnar ringte på og tante lukket opp. Hun så snill og godslig ut, men satte opp et spørrende ansikt da hun så Gunnar. Han forklarte så godt han kunne situasjonen. Vi ble bedt inn og fikk etter hvert et fat med brødskiver med saft til. Det smakte himmelsk. Tante smurte stadig flere skiver og vi åt. Glemt var alle våre sorger. Onkelen til Gunnar spurte om de ikke ville bli redde på feriekolonien når vi ikke kom til måltidene. Vi fortalte at det var helt vanlig at noen manglet ved et måltid. Dessuten ville de andre guttene si at vi var oppe i skogen og at vi sikkert ikke hadde hørt matklokka.

 

Onkelen insisterte på å kjøre oss tilbake i bil. Vi lot oss ikke be to ganger. Mette og fornøyde kjørte vi hjemover. "Ikke kjør oss lenger enn til oppsiden av nedkjørselen" sa Erik. Vi ville så gå gjennom skogen et lite stykke før vi var fremme. Onkel sa seg enig i den løsningen. Vi takket for turen og gikk glade og fornøyde ned til feriekolonien. Alt var stille og fredelig. Middagen var ferdig for en stund siden. Det spilte ingen rolle, vi var jo stapp mette. "Hvor har dere vært," lød en skarp stemme. "Oppe i skogen," svarte jeg. "Ikke lyv meg opp i ansiktet," freste bestyrerinnen morskt. "Jeg vet nok at dere har vært i Moss," fortsatte hun. Det var da som pokker. Hvem av guttene kunne ha sladret? Vi hadde ikke fortalt til en sjel hva vi skulle. Vi ble kommandert inn i spisesalen. Nå fulgte det reneste forhør. Vi sa ikke stort og mottok all kjeft med bøyet hode. Dette var siste advarsel, ble det noe mere tull med oss nå, så var det utvisning fra feriekolonien på dagen, basta!

Hadde det ikke vært for at vi skulle hjem om en uke så hadde vi blitt sendt hjem. Til slutt fikk vi beskjed om å spise opp maten på bordet før vi fikk lov å gå ut.

 

Tomatsuppe var ikke noe godt. I tillegg var vi mette og suppa var iskald. Men ordren sto ved lag. Ingen fikk forlate rommet før alt var spist. Jeg truet ned den ene skjeen etter den andre. Til slutt fylte jeg munnen så den var sprekkeferdig. Så fortet jeg meg ut. Vel ute og rundt hjørnet spyttet jeg det ut igjen. Fytti rakkeren, det skulle bli lenge til neste gang jeg spiste tomatsuppe og i hvert fall når den var iskald.

 

Etter hvert fikk vi vite hvordan turen vår var blitt kjent. Mens onkelen til Gunnar kjørte oss hjem, hadde tanta ringt feriekolonien. Hun var redd de var engstelige for oss. Sannheten var at vi ennå ikke var savnet. Vi skulle aldri ha gått innom tanten til Gunnar. Vi bannet tanten opp og ned. Gunnar prøvde å unnskylde henne så godt han kunne, men han var temmelig ergerlig han også.


Vi ruslet opp i skogen for å snakke ut. Stemningen var amper. "Hvordan lager vi nå denne raketten," spurte Ole. "Vi ruller bare inn tablettene i papir," sa Erik. "Det blir ikke nok, vi trenger et papp rør eller liknende" sa jeg. Men det nyttet lite å protestere. De andre mente Erik hadde rett. Jetexen ble rullet inn i papirposen som den lå i. Så ble den lagt mot en skrå sten som tjente som utskytnings-rampe. Erik tente på nederst. Jommen sa jeg rakett. Posen brandt og "kruttet" brandt som et lystig bål. For at en rakett skal gå oppover må alt trykket fra forbrenningen ledes kun i en retning nedover. Så lite papir hadde ingen mulighet til å holde på noe trykk. Oppdriften uteble fullstendig. Ti sekunders bål. Så var alle syv Jetexene borte. Dette hadde vi jobbet så fælt for å få til! Risikert hjemsendelse til og med. For en nedtur på et optimistisk prosjekt. Hadde jeg ikke vært ergerlig og deprimert fra før, så ble jeg det i hvert fall nå. I de kommende dager fikk alle som spurte hva vi hadde gjort i Moss, beskjed om å dra til helvete. Det var et emne vi ikke ville snakke om. Det burde glemmes jo før jo heller.

 

Fotball var gøy. Banen var en stor gresslette. Den hadde bare en ulempe, men den var til gjengjeld var ulempen stor. Banen hellet veldig nedover. Når vi spilte ble første omgang i oppoverbakke og etter pause spilte vi i nedoverbakke. Det var så ille at et lite spark på ballen gjorde at den trillet over hele banen. Vi var så mange gutter at det ble flere lag. Det begynte med A-laget og endte langt ut i alfabetet. Vi spilte turnering med alle lagene. Det var ingen aldersbegrensning, så de største guttene vant bestandig. Mange av kampene ble spilt mot jevngamle gutter. Da kjempet vi alt vi kunne for å vinne. Erik var faktisk en av de bedre. Nåde den som ikke spilte ballen til ham når han skrek som verst, eller som skjøt langt utenfor mål. Det var trygt å spille back for da slapp jeg det problemet. Gjengen vår var nok ikke de beste spillerne, men det var ingen ting å utsette på innsatsviljen. Vi var også mestere i å bortforklare hvorfor vi tapte.

 

Det var noen jenter som kom og spurte om noen ville være med i en dansegruppe. Det var Musa (Per Martin) og et par kamerater som ble med, men jeg ble dessverre ikke spurt. Litt nede i kanten av sletta var det et treff hvor de muligens danset litt. Jeg og en del andre betraktet det på lang avstand. Var dette et sjekketriks fra noen freidige jenter eller skulle det læres å danse? Etter en stund ble det hele stoppet av "Onkel" som mente dette var upassende med gutter og jenter sammen.

 

5 uker var gått og bussen kom for å kjøre oss til toget i Moss. Det vi hadde igjen av penger ble delt ut. På togstasjonen i Moss ble alt sammen handlet bort. Vi satt og gomlet sjokolade til vi ble helt kvalme. Jeg satt og så ut av togvinduet da vi passerte Kambo. På den andre siden av vannet kunne vi se feriekolonien. To røde hovedbygninger med en gul i midten. Det hadde vært en artig tid tross alt. Tenk at alle vi barna ikke skulle treffes mer. Men senere viste det seg at det var ikke siste gangen vi så hverandre allikevel. Det ble senere arrangert juletrefest i Oslo. Det var i lokalene til Aker skipsverft som lå rett ved dagens Aker Brygge. Her møtte vi alle i finstas og oppførte oss eksemplarisk hele kvelden, vi kunne da det hvis vi ville.


Undertegnende var på Vangen i 1960 og Solrabben i 1962. 

Mange av gutta hadde klengenavn:

Dag = Daffy

Gunnar = Gullet

Per Martin = Musa

Kaj = Biffen

Rune = Kula

Erik = vi brukte kun etternavn: Reiland

Erik 2 = Mossingen

 

Tillegg i 2015:

Kaj har kontaktet meg så det navnet er rett. Han nevnte noe jeg hadde glemt: Det var avslutning med revyteater, guttas A-lag i fotball spilte mot betjeningen i en kamp. Det var også busstur til Moss og fotballkamp mot et annet lag. Og hver lørdag var det skrubbing og vask, så marsj i seng i bare trusa. Søndag morgen var det på med fintøy og masjering ned til flaggstang med flaggheising mm.

 

Jeg har også fått kontakt med Gunnar, Erik (og noen små rettelser er gjort av han). Rune er også kontaktet. Musa, Per Martin, har jeg snakket med. Stein og Arne har jeg ikke fått kontakt med (Stein var meterolog i Oslo).

 

Hvis noen har minner fra stedet ta gjerne kontakt: dag.jarnoy (krøllalfa) hotmail.no Mobil: 415 07 512

Det er laget en Facebookgruppe: Vi som var på feriekoloni på Jeløya

Søk opp på Facebook og meld deg på.

Av praktiske årsaker er denne side om Jeløya lagt under eikaberg.org hjemmeside som jeg administrerer. Dag Jarnøy, januar 2021. 


Deltakerer vi vet om:


2 sider billedgalleri 

https://eikaberg.org/jeloya-galleri

.